Our new baby

Heei vakre sjeler!  Fant igjen dette bildet på bloggen og kom på at jeg ikke hadde publisert det.  For noen uker siden, vell, det begynner vell å nærme seg en måned, men vertfall så fikk vi en ny helt nydelig skapning i familien.  En liten valp med navnet Teddy.  Teddy Normann.  Han er så søt med de store øynene som gjør at du ikke kan ta blikket fra han.  Han er så sykt rampete og han elsker sko, spesielt å gjemme dem og legge dem rundt omkring i huset.  Alt i alt så er han er god-klump og jeg har blitt veldig glad i han.  Det bildet her ble tatt dagen etter vi fikk han.  Lille bebisen sovna i fanget mitt.  Det blir noen fine år fremover med han her.     

Er han ikke nydelig?♥

Perfection

Heei dere!  Endelig fikk jeg tak i denne herligheten av en skolesekk.  Jeg har lett i hele sommer etter skoleveske eller sekk, men har ikke funnet noen som har passa meg.  Jeg fant til slutt den perfekte sekken på Vans sin nettside, men de sendte ikke til Norge.  Jeg fant den på enda flere nettsider, men de sendte selvfølgelig heller ikke til Norge.  Til slutt så fant jeg den på min store helt eBay.  Det var kun en eller to igjen og den er importert fra Spania, men nå, endelig er den min.  Jeg er så sykt fornøyd med den.  Den var like perfekt, hvis ikke enda mer enn den var på nettet.    

Også fant jeg de fineste armbåndene på et supermarked i Kreta.  De var så enkle, men likevel så ufattelig fine.  Eye Candy til de grader.  De er veldig bohemiske og jeg digger den stilen.  Perfeksjon!


Hva er perfeksjon i dine øyne?♥

Outfit and words

Heei nydelige skapninger!  Det er lange dager og det er korte dager.  Livet består av dager.  De går fort og de går sakte.  Noen er bedre enn andre.  Onsdager blir nok de lengste dagene.  Da går vi i 2MUA (2. klasse musikk) til 16.30.  Det er egentlig helt forferdelig, men alt i alt så er jo det greit.  Vi slutter tidligere på torsdager.  Men det som plutselig ble problemet var at vi var de eneste igjen på skolen og det gikk ingen busser hjem.  Ingen av oss seks jentene hadde noen måter å komme oss hjem på.  Og det er da det blir forvirrende og frustrerende.  Vi snakka med først en lærer og han kunne ikke hjelpe oss, så snakka vi med et par lærere til som sjekka saken og til slutt som vår engel av en rektor.  Jeg og ei til kunne ake til Kongsvinger.  Timen vår slutta ikke før om egentlig 20 minutter, men vi måtte jo komme oss hjem.  Rektor, hun er alltid så blid og hun bryr seg faktisk.  Hun går rundt og snakker med folk innimellom og passer på så folk trives.  Om hun er litt streng, så smiler hun da også.  Jeg snakka med henne hele veien om bussproblemer på skolen, musikklinja, de herlige 3. klassingene som gikk ut før sommeren og selvfølgelig Steffen.  Jeg blir alltid så stolt når jeg snakker om han.  Han er en så utrolig fantastisk drømmegutt, og jeg overdriver ikke en gang.  Han har et så utrolig stort hjerte og en personlighet av gull.  Og jeg er så stolt av at han har begynt på en ny skole, på et nytt sted, et sted hvor han ikke kjente noen.  Det knuser hjertet mitt i en million biter at jeg ikke får se han hver dag, sånn som før, men det hjelper å snakke med snille mennesker om hvor flink han er.  Jeg blir så glad inni meg av det.  Jeg vet jo også at denne situasjonen ikke vil vare for evig, men det er noen år igjen med avstand, og den avstanden er tungt.  Men alt ordner seg.  Distance < LOVE.  Jeg er så takknemlig for at jeg var så heldig å få bli godt kjent med den fantastiske gjengen som gikk ut før sommerferien, men det er vondt at de ikke er der nå.  

Rommene er plutselig blitt større og kaldere, og veggene har blitt veldig mye mer tomme.  Benken vi alltid satt, den står der, men vi sitter ikke der lenger.  Vi har ingen grunn til å sitte der.  Jeg husker jeg ofte ville sitte der i håp om at Steffen skulle komme forbi, og det gjorde han titt og ofte.  Benken var like hard hver gang, men det ble alltid glemt hver gang, fordi det var alltid verdt det.  Jeg aner ikke hvor mange timer jeg og Silje har sittet der, og jobba, snakka eller venta.  Omtrent alle pauser hver dag.  Folk ble nesten litt bekymra når de hadde pauser og så at vi ikke satt der.  Jeg hadde min aller første alene-samtale med Steffen der også.  Han skulle finne laderen sin, og jeg satt der og jobba alene, så vi snakka i en halvtime, om alt og ingenting.  Det føltes så naturlig, selv om en liten bit inne i meg bare ville hoppe i taket fordi den mest perfekte gutten jeg noen sinne hadde sett og møtt satt der, med meg, helt alene.  Det var så fantastisk.  Fra at jeg satt der alene, til at vi satt der sammen, det var en veldig fin følelse.  Han gjør hver dag til en drøm, og de siste dagene har jeg levd i en dagdrøm om å se han igjen.  Å være igjen alene på den skolen der vi ble sammen, der alt har skjedd.  Hele den fasen fra at vi ble kjent, til at vi ble sammen, og til skolen slutta.  Det har skjedd så ufattelig mye fint der som jeg alltid vil ta med meg i hjertet mitt.  Minner ingen kan ta fra meg.  Den dagen vi satt i gangen med hver vår gitar og spilte og sang.  Det er så uendelig mye, jeg kunne ha skrevet en bok.

I dag slutta jeg tidlig.  Jeg slutta 13.05.  Jeg må vente i 45 minutter til bussen min kommer, men jeg er ikke den eneste.  Det er så koselig at vi kan gjøre lekser sammen, spille piano, synge eller bare ha det morsomt vi musikkjentene som må vente på bussen.  Heldigvis gikk alle busser greit.  Jeg lagde mat.  Pakka den gigantiske bagen min.  Jeg rakk å jogge meg en tur, og det var superhardt.  Jeg har jo ikke trent på månedsvis, men nå som vi begynner med gym og tester igjen, så er det bare å kjøre på.  Og jeg gleder meg SYKT til i morgen, fordi da kommer Steffen hjem igjen.  Jeg gleder meg som en liten unge til å se han igjen.  En helg går fort, men disse dagene jeg får med han er gull.  Hvert eneste sekund og øyeblikk.  Nå er klokka mer enn den burde og jeg har masse igjen å gjøre, så vi blogges folkens!  Sov godt ♥     

Hvordan har du det?♥