This amazing day


Heei vakre sjeler!  I dag sto jeg opp tidlig, noe som var uvant for min døgnrytme.  Jeg stoppa på Joker og henta eBay-pakka mi.  Jeg hadde bestilt hårspray med solfaktor, og den lukter så utrolig godt.  Den gir meg sydenstemning, hver eneste gang.  Deretter MÅTTE jeg stoppe på Kiwi for å kjøpe appelsinjuice.  Noen ganger MÅ jeg bare ha det, så i dag har jeg drukket en hel liter med appelsinjuice alene.  Vi var med venninna til mamma, siden hun skulle selge bilen sin.  Så turen gikk til Brumunddal, og bilen ble solgt.  Deretter ble det shopping og middag på IKEA.  Kyllingboller, tyttebærsyltetøy, potetbåter, grønnsaker og brun saus, åh, verden er et fint sted.  Det var så sinnssykt godt!  Jeg endte opp med mange duftlys, tre søte kaktuser i rosa vaser og to rosa rammer.  Favorittfargen min, rett bak rosegull.  Det går i rosa.  Lyserosa gir meg ro i sjela!  Selvfølgelig ble det en tur på Coop Obs også, men det eneste jeg reise derifra med var en is i hånda.  Det har vært en utrolig fin og koselig tur med herlige og tversigjennom gode mennesker, som jeg alle er glade jeg har i livet mitt.  Nå skal jeg slappe av et par timer, så bærer det på Donkeyboy-konsert, det er jo Solør Mart’n folkens.  Kos dere masse♥

Har du hatt en fin dag hittil?

Når teppet går ned

Hallo alle godinger!  Dette er en blanda dag for meg, fordi i dag er det 1 år og 6 måneder siden jeg ble jenta hans, men nå står jeg alene, men jeg står sterkt.  Er dette en slutt eller er dette en start?  Jeg vet ikke.  Men i dag er ejg sterk og smilet er ekte.  Og det føles bra, fordi det er lenge siden jeg har hatt det så bra, selv om ting ikke er så enkelt♥

  

Men hvem er du når tepper går ned og maska forsvinner?  Hjertet mitt har noe å fortelle.  Jeg har fortalt om denne maska mange ganger, men den skjuler aldri det samme.  Jeg føler at det er på tide å ta av tidsmaska som har vært tung å bære på.  Den har skjult mye skyldfølelse og at jeg aldri rekker til, nok.  Jeg er 17 år.  Utmattelsen har jeg fortalt dere veldig ærlig og nakent om.  Ikke fordi jeg er den eneste i verden som har opplevd den, men fordi det er veien man går til hvis man aldri sover, aldri tar vare på seg selv, aldri stresser ned og gjør alt for å strekke til på alle måter.  Er det virkelig verdt det?  Er alt stresset og lite søvn verdt 4 måneder rett ut på sofaen, uten at du klarer å reise deg, uten at du får i deg mat, uten at du kommer deg på skolen eller har energi til å komme deg ut døra?  Nei!  Det er det virkelig ikke♥ 

Jeg føler at jeg har mye å bære.  Før jul og nå til skoleslutt så pendla jeg og var jeg sent i seng, sto opp 10 på 6 om morgenen, pendla to timer til skolen, hver vei.  Jeg var annenhver helg hos pappa og var med kjæresten min så mye som mulig.  Og jeg prøvde å finne på noe med venner i ny og ne, og ikke minst ha tid til familiekvelder og litt tid for meg selv.  Og skolen tok mye tid og energi, men jeg sto og skolen er i boks, selv om det var få som trodde på meg.  Og alltid skulle jeg være der for alle som trengte meg, fordi hvis jeg kunne hjelpe, så var jeg glad.  Og oppi det hele så skulle jeg prøve å leve, prøve å strekke til, drømme og gjøre drømmene ekte.  Jeg har et rikt liv med mange gode verdier og jeg er så takknemlig.  Akkurat nå så er ikke livet det samme som det kun var for 3 uker siden.  Noen har jeg mistet, noen har jeg fått bedre kontakt med.  Liv har gått tapt, men jeg har fått et mer åpent hjerte og sinn♥

Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg ikke kan rekke fram til alle til enhver tid, men dette skulle jo være den sommeren da jeg endelig fikk jobba med musikken, ordna opp i det vonde, prøve nye ting, reise og trene opp igjen kroppen min.  Og hvorfor skal ikke dette være sommeren for det?  At folk blir sinte på meg fordi jeg har planer og fordi ikke er den lille jenta lenger, det er så vondt, fordi jeg har et liv oppi det hele jeg også.  Jeg kan faktisk ikke føye meg etter alle andre og gjøre som alle andre vil lenger, bare for at de skal være fornøyde, ikke krangle og at ting skal se pent ut på utsiden, fordi hva hjelper vel det hvis jeg er knust og tom på utsiden?  Jeg trenger å vokse, jeg trenger å lære, jeg trenger å finne de manglende delene av meg selv.  Og jeg håper de er nærmere enn jeg tror, fordi jeg er på god vei og fremtiden ser lys ut på mange måter.  The show must go on, men teppet må falle ned her.  Dette teppet er for meg selv.  Det er for de rundt meg.  Det er for at de som er bekymra kan senke skuldrene.  Det er en varsel for de som ikke godtar et nei.  Det er en øye-åpner for de som står utenfor og ikke forstår.  Og det er en ny start for den personen jeg vil være♥ 

Jeg kan ikke lenger leve etter andres premisser.  Jeg kan ikke lenger si ja, for ikke å skuffe eller gjøre andre sint.  Fordi hvis alle skulle følt en ting og gjort en annen ting, hvordan hadde verden sett ut da?  Den hadde vært mørk, dyster, tom, deprimerende, for å nevne noen.  Og vi vil ikke leve i en mørk verden hvor alle smil er falske og alle hjerter ligger spredd i tusen biter.  Vi vil ha en lys verden, full av håp og kjærlighet.  En verden hvor folk tror på en fremtid.  Vi må lette på maska og trekke ned teppet for å kjenne hvordan vi faktisk har det, og ikke minst være ærlige om det.  Vi har alle rett til å føle, si ifra og ha meninger.  Uansett om du er 10, 30 eller 59 år.  Du har rett til å være deg selv og følge din egen vei, fordi hvis du kaster bort hele livet på å gjøre det alle andre vil, så har du ikke et eget liv å se tilbake på.  Du er verdt det og du er god nok.  Husk at ingen ting hadde vært det samme uten ditt hjerte og dine fotspor.  La oss fjerne maska og følge hjertet.  Du, jeg og alle vi, sammen♥

Hvem er du når maska faller av og teppet går ned?

VG-lista på fredag

Heei godinger!  På fredag starta dagen 07.00 og det ble en brå morgen da vi skulle rekke å fikse pass.  Deretter gikk turen til Sverige og shoppingturen varte i nesten seks timer.  Vi kikka litt rundt, før vi først bare måtte ha en burger på McDonalds fordi vi var så sultne.  Innkjøpene ligger lenger ned på bloggen.  Etter mange butikker, så endte shoppingturen nok en gang på McDondals med kyllingburger og sjokoladefrappe.  Vi var fem stykker som skulle ha burgere, så dere kan jo se på burgerstabelen vår på bildet under.  Til slutt stressa vi tilbake til Kongsvinger for å rekke toget.  Det rakk vi akkurat og det var godt å sitte ned i litt over en time etter en fin, men stressende dag.  Vi rakk VG-lista med god tid og det var en utrolig fin kveld.  Så utrolig flinke artister og god stemning.  Lista skuffer aldri, og det har blitt en tradisjon å reise dit.  Man føler seg så fri, fordi alle er der for musikken, og det er en god følelse.  Vi møtte storebror Stian og den utrolig koselige dama hans, siden vi skulle ake med dem hjem.  Vi skulle kjøpe billetter til T-banen, men alle tre kioskene hadde streika, så det var ingen steder å kjøpe billetter, men vi fant en fungerende maskin til slutt.  Vi kom oss på T-banen, deretter på en buss, for så å gå opp til tanta til Stian.  Når klokka var halv to på natta, så begynte vi å lete etter en McDonalds for litt nattmat, og etter en times leting, så ga vi opp.  Jeg sovna på turen hjem, og å finne senga den natta, det var ubeskrivelig.  Jeg gleder meg allerede til VG-lista nesteår.  Og det var utrolig kult å se Matoma, fordi han er fra samme sted som meg, gikk på samme ungdomsskole og han er så talentfull.  Ingen ting er umulig, selv om du er fra et lite sted♥




Var du på VG-lista i Oslo på fredag?

Et helt halvt år

Heei alle vakre!  I går fikk jeg en utrolig koselig og fin gave fra stesøstra mi.  Hun er så god!  Hun hadde skrevet: Til kule Nikita.  Inni den søte innpakningen var det to pakker med Lovehearts og en fin lenke hun hadde hekla selv.  Superflink er hun! Også var jeg på kino og så Et helt halvt år.  Det er en av de vondeste og fineste filmene jeg har sett noen sinne.  Jeg begynte å gråte fordi når man selv mister den man elsker, uten tanke på liv og død, så kjenner man seg litt igjen i filmen, men ingen ting kan slå den følelsen hun jenta i filmen må sitte igjen med.  Jeg skal ikke røpe for mye, fordi det sikkert er mange som ikke har sett den enda.  Men den viser en side av livet som kan være veldig mørk og dyster.  En mann som levde livet som en konge, han hadde alt, men en ulykke fikk han i en rullestol, lam fra halsen og ned.  Det er en film som inspirerer deg til å gjøre noe crazy, prøve noe nytt, leve livet på en måte som føles riktig og ikke minst at uansett hvor hard en slutt kan være, så er det jo også en start for noe nytt.  Tenk å falle for en gutt du arbeider for, som du gir all din kjærlighet og støtte i dette halve året, og du forelsker deg, uten noen forpliktelser, men kun et håp om evig kjærlighet.  Det er ditt eneste ønske, å tilbringe livet med denne gutten, selv om han aldri kan ta på deg, selv om han aldri kan holde deg i hånda eller gå sene turer med deg.  Det er ekte kjærlighet.  Hun er så hjertegod og fortjener verden, og hun får den, men så mister hun den.  Men det gir noen gode synspunkter.  Selv om man vet det ender, så må man gjøre noe bra ut av den siste tiden.  De to siste dagene eller det siste halve året, fordi vi mennesker vet faktisk ikke hvor lenge vi lever, uansett hvor friske eller unge vi er.  Det er faktisk ikke sikkert at morgendagen kommer♥

Du kan våkne opp i leiligheten din med den personen du elsker og forguder, og den personen kan havne i en ulykke den samme morgenen og aldri komme tilbake som den samme.  Slik som i filmen, hvor gutten havner i ulykke og mister alle vennene, dama, det ordentlige livet sitt.  Det livet han elsket over alt.  Og man kan si det så mye man vil at i morgen skal jeg virkelig leve, i morgen skal jeg gjøre ditt og gjøre datt, men hva med i dag?  Det er i dag du skal leve, fordi det er faktisk ikke sikkert du gjør det i morgen.  Og at livet er så hardt og vondt at man ikke vil leve lenger, og at ikke en gang de som elsker deg kan stoppe det, det er så knusende.  Selvfølgelig kan det ses på som ego, men det er veldig ego av de personene rundt å tvinge en person til å leve som faktisk lider i livet.  Jeg vil at alle skal våkne hver dag med en kjærlighet til livet og den verden man lever i, men livet gjør vondt innimellom♥

Det er måneder, uker og dager hvor jeg er så deprimert og tenker at livet ikke er noe for meg.  Men alt i alt, så har jeg folk som holder meg i live og som elsker meg.  Jeg er heldig, så utrolig heldig.  Men det er dager hvor ikke en gang det kan få meg til å smile.  Og dere vet at når jeg først begynner å skrive, så klarer jeg ikke å slutte.  Selv har jeg et breakdown akkurat nå, helt ærlig og redelig.  Det gjør så vondt og jeg blir så forvirra og usikker.  Alle i verden kan elske deg, men det er øyeblikk hvor de blir helt usynlige, når den ene du elsker, ikke elsker deg tilbake.  Du har så lyst til å ringe, ligge i armkroken eller klemme smerten vekk, men du kan ikke, fordi du vet at uansett hvor mye du ringer eller ønsker den klemmen, så svarer de ikke og de er ikke der.  Det gjør så sinnssykt vondt.  Man kan gråte og gråte, men det hjelper ingen ting.  Man føler seg ikke bra nok, og man begynner å se etter en annen hånd å holde i, ikke fordi du er desperat, men fordi du vet hvor godt og trygt det er å holde en person som elsker deg i hånda.  Fordi du savner de lange samtalene, de koselige filmkveldene og de trygge armene.  Men jeg har sett folk gå videre, og jeg har også gått videre før, men ingen av de personene har betydd så mye for meg, ikke slemt ment, men når du blir eldre, så blir man knytta på sterkere måter.  Man snakker mer sammen, man sover sammen, man går gjennom livet sammen.  Man går gjennom liv og død.  Man går gjennom gode og dårlige dager og perioder♥

Jeg er en person som går all in hvis jeg har troa på noe, og som ikke gjør noen ting, hvis det føles feil.  Det er det som er problemet mitt, at jeg tror alt vil ordne seg, når det faktisk ikke gjør det.  Jeg lurer på om Gud gjør dette fordi jeg skal møte en person som vil bety alt for meg og som faktisk vil være der for alltid, eller om vi skal bli sterkere og en gang møtes igjen.  Jeg vet ikke, fordi tida går så sakte akkurat nå og jeg skjønner ingen ting.  Jeg føler for å gå videre, og jeg vil det, men en del av meg sitter fortsatt og ber for at dette marerittet skal ta slutt.  Jeg fortjener faktisk en person som elsker meg og som gjør alt for å være sammen med meg, fordi jeg gjør dette tilbake.  Jeg må fokusere på å være akkurat her og nå for å ha et åpent hjerte og sinn for det fremtiden bringer meg.  Jeg kan ikke vente for alltid.  To og en halv uke er seriøst lenge nok.  Det føles som to måneder.  Jeg kaster bort tid jeg ikke får tilbake, og en venninne sa jeg skulle slutte å skylde på meg selv, fordi helt ærlig så sa jeg at hvis jeg ikke hadde spurt om den klemmen, så hadde jeg ikke grini.  Hadde jeg aldri møtt han, så hadde jeg ikke vært knust nå.  Jeg skulle ønske jeg aldri gjorde det.  Han har vist meg verden og han gjorde meg lykkelig, men se på meg nå.  Jeg lever, men det føles ikke sånn.  Skulle ønske det aldri skjedde.  Aldri!  Håper dere alle har det bra.  Husk at man vet ikke om morgendagen kommer, så nyt de dagene du har.  Ingen ting er det samme i morgen.  Ta vare på dere selv♥

Har du sett filmen?

Already gone

Heei alle nydelige!  Berg og dalbanen fortsetter, men oppi det hele, så blomstrer kreativiteten og jeg har fått til flere ting jeg selv ikke trodde jeg ville på til på lenge eller i det hele tatt.  I går lagde jeg mitt første cover hvor jeg spilte gitar alene og i går kveld fant jeg ut alle akkorder alene på den sangen under her og jeg har heller aldri spilt piano og sunget samtidig.  Føler jeg er på den milepelen hvor jeg endelig er klar for å lære noe nytt, og jeg har jo ikke så mye valg.  Selvfølgelig har jeg et valg, men jeg vil videre i livet.  Musikken betyr alt for meg, og det å mestre noe nytt innen musikken, det er et steg videre på veien mot den store drømmen.  Det er viktig å drømme folkens!  Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har gitt opp, så alt for mange ganger at jeg har ikke tellinga.  Det positive med smerte for min del er at jeg kommer nærmere meg selv innen musikken, jeg skriver mye og nå er jeg i den situasjonen hvor jeg ikke har en som spiller gitar og piano for meg, så nå er det min tur til å gjøre det selv♥ 
 
Den sangen under her kommer fra hjertet.  Den beskriver min situasjon så ufattelig godt og jeg holdt på å gråte i sta når jeg hørte på den, men jeg kan ikke vente for alltid, og jeg kan heller ikke leve i usikkerhet for alltid.  Jeg blir så sliten av det.  Jeg har gjort alt, alt jeg kan.  Jeg kan ikke tvinge noen til å elske meg, og ingen kan forvente at jeg er der når dem kommer tilbake.  Hver kveld når jeg legger meg, så håper jeg at det er et mareritt og at jeg våkner til et paradis dagen etter, men livet fungerer ikke sånn.  Jeg har følt mye smerte, men ikke denne smerten her.  Den er ubeskrivelig.  Den slipper heldigvis litt og litt tak hver dag som går.  Jeg visste ikke at det gikk ann å elske en person så høyt, men så visste jeg heller ikke at det gikk ann å savne et levende menneske så sterkt heller.  Jeg er kanskje veldig ærlig, men jeg har ingen ting å tape på det.  Jeg må være ærlig med meg selv for å finne ut hvor jeg skal i livet.  Jeg vet at jeg fortjener en person i livet mitt som elsker og forguder meg, selv de gangene jeg vil fly til et bedre sted.  En kjæreste er generelt ikke så viktig for meg, men det er jo koselig!  Men alt i alt vil jeg heller bruke lang tid på å finne en person som er verdt det, enn flere som bare vil leke med følelsene mine.  Jeg håper verden kan gi meg et svar, fordi jeg er tom.  Jeg er helt tom♥  
 
 
Hva synes du om coveret mitt?

Knocking on heavens door

Heei alle vakre!  Laget et nytt cover i dag.  Det ble Knocking on heavens door av Guns N’ Roses og det er mitt aller første cover hvor jeg selv spiller gitar.  Det er mye å jobbe med, men det er en start.  Sånn går det når man må begynne å spille instrumentene sine selv, haha.  Får ta det med litt humor i det hele.  Tusen takk for alle de fine kommentarene deres, at dere alltid får meg til å smile og at dere tar meg som jeg er!  Dere er herlige alle sammen.  Stor klem♥
 
Hva synes du om coveret?

Gifts, chips and a rollercoaster

Heei skjønne skapninger!  Jeg lever på en berg og dalbane for tiden.  Festen i går var jo dritbra som jeg sa i går, men kjærlighet kan gjøre vondt, så jævli vondt.  Jeg blir så sinnssykt emosjonell når jeg er sliten, og i går endte jeg med å gråte hjertet mitt ut av kroppen.  Den smerten er så ubeskrivelig vond.  Ting gikk så bra, og jeg trodde jeg vertfall sånn 70% hadde kommet meg videre, men så bare raste alt.  Fader ass!  Broren min var serriøst verdens beste i går.  Han holdt rundt meg i over ett minutt og roa meg ned.  Han overraska virkelig.  Når jeg skulle legge meg, så kom han opp med en kanne med vann og to bananer, slik at jeg ikke skulle legge meg sulten.  Han er virkelig min bedre halvdel, og jeg er så takknemlig for at jeg har han i livet mitt.  Vi var alene hjemme i natt, så han hadde lagt seg ved siden av meg, for at jeg ikke skulle ligge alene og ha det vondt.  Tenk på det!  Broren min er bare 15 år, men han er virkelig alltid der for meg og passer på meg.  Og hundene våre har ligget i fanget mitt omtrent siden i går.  De skjønte at det var noe galt.  Hunden er virkelig menneskets beste venn♥

  Dagen i dag har vært en opptur, heldigvis.  Jeg våkna med et smil.  Det regna ikke ute, derimot var det sol.  Jeg lagde havregrøt til oss til frokost og deretter pølsegryte med mos til middag.  Også prøvde jeg å lage søtpotet chips, og det ble faktisk ganske vellykka.  Det er noe av det beste jeg har smakt på lenge.  Søtpotet i skiver, med flaksalt, krydder og olivenolje i ovnen.  Vanskeligere er det faktisk ikke!  Mamma kom hjem og hadde kjøpt to body butter fra The Body Shop og en stein hvor det står Hope til meg, slik at jeg kunne ta litt vare på meg selv oppi det hele også.  Tusen takk Mommy, du er en engel!  Jeg er så sliten, så jeg skal snart legge meg.  Jeg håper at alt ordner seg, at hjertet mitt kan heale og at livet smiler i morgen.  Jeg har troa, og hjertet mitt sier at alt ordner seg.  Jeg skal følge hjertet mitt, fordi hjertet mitt vet vei.  Ha en fin kveld godinger♥   



Har du hatt en fin dag?