A fragile heart

Heei vakre mennesker!  Jeg har hatt en veldig fin dag.  Startet dagen med kor og det meste satt, noe som er veldig befriende nå som det snart er konsert.  Må si jeg er veldig spent.  Samspill gikk bra og vi fikk øvd inn en ny sang, og når vi i koret fikk på plass det nye, så var det så godt å bare være akkurat der, i det øyeblikket fordi det var helt magisk.  Etter sangtimen så hadde jeg et veldig koselig øyeblikk.  Jeg satt i gangen og spilte gitar og sang helt alene.  Så kom en hel gjeng, de fleste har jeg ikke engang sett før.  Han ene var rask med å sette seg i stolen ved siden av meg.  Han ba meg spille, siden jeg stoppa når de kom.  Jeg ble nervøs og litt i fra meg, men jeg gjorde det etter litt om og men.  Jeg spilte min egen sang for dem, vertfall et par vers.  Og de smilte, og jeg ble litt sånn småklein.  Til slutt spurte han som satt ved siden av meg om han kunne få si to ord.  Selvfølgelig svarte jeg.  Han ba meg synge høyere og at jeg hadde utrolig fin stemme.  Jeg satte så ufattelig stor pris på det.  Jeg skal spille den på torsdag, offentlig, for første gang.  Ordene hans gjorde meg litt mindre nervøs.  Jeg var bra nok og det føltes bra♥​

The heart is so fragile.  Just a sight and it can break. 

Just a fight and it will strike.  Just a kiss and it will run. 

Laughing with the stars, having fun.  

But somehow you will see, how all you want is to be free. 

You can have fun with many, like a few and still my heart belongs to you.

  I know deep in my heart that it can’t be fixed with glue, but still my heart will always love you!♥​





Har du opplevd noe koselig i dag?

Shades of gray

Skrevet 21.11.16♥

Heei vakre mennesker!  Dette har vært en veldig engasjerende og litt små-trist dag, vertfall for min egen del.  Helga har vært chill og jeg har gjort minst mulig.  Tilbake til i dag.  Det var pressekonferanse på skolen i dag og vi fikk vite gjennom et stort møte i kantina at det har kommet forslag om at skolen vår muligens skal legges ned i 2020.  Jeg kjente at tårene hadde litt lyst til å komme ut.  Alt den skola har gitt meg, jeg hadde aldri vært den samme uten.  Den skola har gitt meg så utrolig mye.  Masse kjærlighet, samhold, nye venner, gode kunnskaper, så mye visdom.  Dere aner ikke hvor mye følelser som ligger mellom de veggene.  Hardt arbeid, tomme ord, store ord, varme ord, sterke ord, ubeskrivelige ord.  Jeg har opplevd så mye i de gangene at bare å tenke på det, så er det så mange følelser som kommer tilbake.  Jeg misliker å stå opp tidlig, jeg synes det er slitsomt å pendle i ny og ned, og skoledagene er lange, men uansett hvor mye og hvor langt jeg ser tilbake, så har hver eneste hard morgen vært verdt det.  Jeg har gode venner som holder meg oppe.  Jeg hadde et hjerte som banket for meg mellom de veggene.  Jeg hadde et samhold som jeg har beholdt.  Jeg hadde store følelser, mye glede, mye smerte.  Jeg har gått igjennom mye disse årene, godt og vond.  Jeg har svevd og jeg har vridd meg i tårer og et knust hjerte.  Venner for en stund, venner for alltid.  Jeg har blitt sterkere og musikken min har utviklet seg.  Jeg hadde gjort alt om igjen, uansett utfall.  Uansett om jeg hadde visst at jeg i en lang periode hadde begynt å grine for hvert lille blikk.  Uansett om jeg hadde visst at jeg hadde ledd så mye at livet føltes enkelt.  Det jeg skal fram til er at jeg hadde ikke hatt noe av dette, om jeg ikke hadde fått opplevd disse tre siste årene på Skarnes.  Det er ikke den peneste eller varmeste skola, men den gir så mye.  Flinke lærere, godt og trygt miljø.  Ikke minst, vi skoleleie elevene får drive med noe vi liker best av alt, musikken.  Jeg er en av de få som har følt meg utenfor mesteparten av skoleårene mine.  Endelig passer jeg inn et sted.  Ikke ta tryggheten fra oss.  Ikke ta fra oss stegene mot drømmene våre.  Ikke ta fra oss samholdet, minnene og håpene.  Ikke ta fra oss det kjære og gode.  Ikke ta fra oss skolen vår, ikke minst, ikke ta fra oss linja vår.  Ufattelig mange kommer til å gi opp musikken, om de må flytte eller pendle til Stange.  I våre ungdomsår på reisen mot å bli voksne, så møter vi mange utfordringer, fall, berg og dalbaner, usikkerhet.  Vi vet aldri hva som venter bak neste hjørne.  La oss få nyte de siste årene som ungdom.  La oss få ha en trygg og god hverdag i hverdagslige omgivelser der vi trives.  Ikke plasser oss alle sammen på et nytt sted, fordi det vil ødelegge mer enn det gir♥​



Ta vare på hverandre

The girl with the golden hair

Heei vakre sjeler!  Det var stjerneklart i går.  Vi besøkte grava til Teddy.  Det var ufattelig vondt og uvirkelig.  Jeg forstår det fortsatt ikke, ikke i det hele tatt.  Alt er så uvirkelig.  Jeg føler at jeg lever i en trygg boble hvor alt utenfor er usikkert og vanskelig.  Jeg har så mange tanker og følelser som er på helt feil sted.  Jeg trenger en pause fra hodet mitt.  Fornuft og følelser er ikke alltid det samme, det må jeg jobbe med å forstå.  Som Selena Gomez sa:  “Jeg hadde alt, og jeg var fortsatt knust på innsiden”.  Jeg føler det litt sånn.  Alt skjedde så fort.  Jeg har jo faktisk alt, og enda så er jeg usikker.  Jeg må jobbe med meg selv.  Jeg må selv ta i et tak.  Men hvordan?  Hvordan skal man ta tak i noe da man ikke vet hva man skal gjøre?  Jeg snakka med bror i flere timer i natt og alt ble så klart.  Det var godt å lette hjertet litt og få noen synspunkter utenfra.  Man trenger det av og til.  Det ble en lang natt og jeg sov lenge i dag.  Man blir helt ødelagt av det, men jeg våkna med et lettere hjerte.  I dag derimot har vi vært på julegrantenning på Flisa, noe som var koselig.  Alt var mye større når man var barn, så man merker jo det.  Men jeg møtte ei venninne jeg ikke har sett på lenge og det var utrolig koselig.  Snakka ut litt, begge to.  Det tror jeg vi trengte.  Til slutt bestilte vi kyllingkebab og tok med hjem.  Mat er alltid godt det.  Resten av kvelden har jeg brukt til å covre en veldig fin sang dere skal få høre senere og kost meg med gløgg.  Håper dere alle har det bra og at dagene blir bedre som de kommer♥







Har du vært på julegrantenning i år?

Black fluffy friday

Heei fine mennesker!  I dag ble jeg vekt tidlig og det var egentlig helt jævli.  Det ble ikke så seint i går, men etter noen tunge dager, så hadde det vært sykt godt å sove lenge.  Men herregud, det var verdt det.  Turen gikk til Charlottenberg.  Black Friday, noe jeg har gleda meg til.  Jeg fikk endelig brukt den nye rosa fuskepelsen min.  Synes den var litt harry først, men nå digger jeg den.  Mange gode tilbud og endte opp med noen fine kupp.  Veldig fornøyd med alt jeg fikk med meg hjem.  Endelig fikk jeg kjøpt meg den rosa bomberjakka, søte rosa tøfler, Guns’N’Roses band t-skjorte som muligens blir en DIY om ikke så lenge, en fin svart topp, rosa strikk, kjole med åpen rygg og glitterbukser.  Er så gira på juletida og alle sammenkomstene.  Blir gøy å pynte seg litt ekstra.  Også fikk jeg kjøpt meg øredobber for en gangs skyld.  Jeg tåler ikke annet enn ekte øredobber, så da ble det en tur på Glitter og endte opp med de sølv-øredobbene jeg har på bildene.  Herlig tur med familien.  Nå skal jeg straks spise taco og se på The Stream.  Like gøy hver fredag.  Ha en fin kveld♥














Har du vært på Black Friday?

You’re an angel now

Heei vakre mennesker!  I går skjedde det.  Det som aldri skulle skje.  Det vi aldri hadde tenkt på.  Det vi hadde utelatt og aldri snakket om.  Det som svei langt inni sjela bare av å ha i tankene.  Noe vi aldri trodde skulle være mulig.  Men det skjedde.  Livet er så skjørt.  Livet er så ubevisst og forunderlig.  Skjebnen er hard.  Den tar det beste når du minst venter det, og knekker den så langt ned den får deg.  Den tar hjertet ditt som er laget av glass og kaster det så mange ganger ned i det harde golvet at det er umulig å få alle bitene på plass igjen.  Det skjedde så fort, jeg er ennå i sjokk.

Jeg kom hjem fra skolen.  Det hadde vært en bra dag.  Det var god atmosfære.  Bussen var tidsnok for en gangs skyld.  Jeg kom hjem og vi koste oss med middag.  Vi lo.  Vi hadde en bra dag, bedre enn på lenge.  Det hadde skjedd gode ting.  Vi var sterke.  Ingen ting kunne rive oss ned, trodde vi.  Livet var kommet for å bli bra nå, håpet vi.  Du sussa og kosa og hoppa og tulla.  Du kom midt i photoshooten min for å vise at du var glad i meg.  Du hoppa opp og viste all den kjærligheten som bodde i en lille kroppen din.  Du strålte av livsglede, fordi du var den lykkeligste jeg visste om.  Du var tvers igjennom god og ingen ting kunne vippe deg av pinnen.  Personligheten din var unik og like stor som hjertet ditt.  Og det fantes ikke noe vondt i deg.  Du var kommet som en engel for å spre glede og kjærlighet, ubetinget kjærlighet av den meste ekte kjærligheten du kan få.  Ord blir så små.  Ord blir så tomme.  Jeg blir dårlig av det.

Jeg satt i sofaen og slappet av.  Bror satt ved siden av meg.  Mamma var på badet.  Du likte alltid å være ute, og du åpnet ofte døra selv.  Og det var alltid like greit, fordi du gikk ingen steder.  Du likte å løpe ute i hagen uansett vær.  Du likte å nyte naturen.  Du var motivasjonen min for å komme meg ut hver eneste dag i sommer.  Du og jeg.  Vi gikk mange mil.  Vi løp mange kilometer.  Noen var enkle, andre var hardere.  Plutselig banker det på døren.  Det hadde gått to minutter, ikke mer enn to minutter.  Stemmen er kald og mamma begynner å skrike.  Hun skriker Teddy, hun skriker Nikita.  Jeg løper til gangen, kaster på meg sko.  Løper ut.  Løper etter mamma.  Jeg blir kaldt inni hele meg og hjertet mitt synker dypere enn på veldig lenge.  Tiden sto stille.  Ut på tur i veien, der ligger du.  Tankene sto stille.  Det eneste som slo meg var refleksvest.  Mamma sto midt i veien.  Refleksvest.  Det kan ikke skje noe mer.  Tankene rakk ikke til.  Du lå der.  Du var livløs.  En så lykkelig, glad sjel, helt livløs.  Vi bærte deg hjem.  Du lå i fanget til mamma.  Hun ristet, jeg ristet.  Vi ba til Gud, Jesus og alle engler.  Det skulle ikke skje, det skulle ikke skje deg.  Og du ble bare forlatt der.  Ingen stoppet, bilen bare dro.  Det er så uvirkelig.  Det var ingen livstegn, ikke puls, ingen pust.  Du bare lå der.  Jeg var helt i sjokk.  Reagerte ikke, bare prøvde alt jeg kunne for å få liv i deg.  Jeg skulle klare det, jeg ga meg ikke.

Jeg løp inn.  Henta håndklær og pledd.  Henta telefonen min.  Ringte 113, ringte 112.  Ingen hjelp å få.  Fikk bare beskjed om å skjerpe meg, høre etter, holde meg rolig.  Lett for deg å si.  Lett for deg å be meg holde meg rolig, når jeg knuser bit for bit innvendig, og du bare sitter på kontoret ditt.  Lett for deg å be meg slutte å gråte.  Du skulle hjelpe meg du.  Du skulle gi meg veiledning, være til hjelp.  Det eneste du gjorde var å be meg ringe noen andre.  Jeg ringte alle jeg kunne, det hjalp ikke.  Han var borte.  Livet er så urettferdig.  Livet er så ufattelig urettferdig.  Vi satt der alle sammen.  Vi skrek og vi gråt.  Du lå på fanget, like vakker, som om du sov.  Og vi ga deg ikke opp.  Du skulle våkne igjen.  Det skulle du virkelig.  Men du gjorde det ikke, og det gjorde mer og mer vondt for hvert eneste sekund.  Det gikk ikke opp for meg, men likevel så knakk jeg sammen.  Jeg lå på golvet, jeg skrek, jeg grein.  Jeg var kvalm, jeg var dårlig.  Det gjorde så vondt.  Hver eneste nerve i kroppen banket, helt opp til hodet.  Det banket i hele hodet.  Jeg var kaldt.  Jeg kastet opp.  Jeg var kvalm.  Resten av kvelden kom alle for å ta farvel med deg.  Alle gråt.  Det gjorde så vondt.  Jeg klarte ikke sette ord på det, men det var greit.  Jeg måtte få det ut.  

Å våkne i dag tidlig var vondt.  Jeg håpet det var et mareritt.  Jeg ventet på at han skulle åpne døra mi og hoppe opp i senga mi, slik han pleide.  Jeg venta på at dem skulle bjeffe og være glade når jeg kom ned.  Jeg møtte tårer, jeg møtte mine egne tårer.  Han var ikke der, og han kommer heller aldri tilbake.  Han er jo her.  Det er ekstra vondt.  Han er her.  Jeg føler han.  Men han er borte.  Vi får han aldri tilbake.  Han var unik.  Det finnes ingen lik.  At livet kan snu så brått, på to minutter.  To minutter.  Jeg er ordløs.  Jeg fikk endelig i meg mat etter 18 timer.  Rart hvordan kroppen reagerer på smerte.  Vi fikk tent et lys til han i dag.  Det var vondt å stå i veikanten og se hvor livsgleden forsvant.  Det var hardt å se episoden opp og opp igjen.  Løpingen, sjokket, skrikingen, smerten.  Alt gikk på repeat.  Tårene gir seg ikke.  Men jeg er evig takknemlig for alt han var.  Jeg savner hvordan han lå ved siden av meg og sov på søndag.  Hvordan vi alle sammen gikk tur den kvelden.  Hvordan vi løp bortover strekningen.  Hvordan jeg lo når du sussa.  Hvor liten du var når du sov i fanget mitt for første gang.  Hvordan du alltid møtte meg i veien når jeg kom hjem fra skolen.  Hvordan du alltid spredde glede og trøstet oss i de tyngste tider.  Det blir så tomt nå.  Livet er ikke det samme uten deg.  Du betydde alt.  Og nå er du borte.  Og du kommer aldri igjen.  Og det går ikke opp for meg.  Kommer det noensinne til å gjøre det?  Kommer jeg noensinne til å forstå?  Det tror jeg ikke.  Du har det vertfall bra, og det har du hatt fra første til siste stund.  Aldri ta noen for gitt.  Aldri slutt å elske.  Aldri slutt å spre kjærlighet.  Det forsvinner fortere enn du tror.  Det viste livet meg i går kveld.  Hvil i fred gutten min, du vet søster elsker deg over alt.  21.11.16♥  

Ta vare på hverandre

Oversized & Music

Heei fine mennesker!  På fredag hadde jeg utrolig chill skoledag.  Et par timer med musikkhistorie og kino. Vi dro til Milepælen og så Kongens Nei.  Veldig spennende og bra film, og ganske nervepirrende og skummel.  Selvfølgelig var vi en tur på Europris og handla litt godteri også.  Det er alltid like rart å være tilbake i Nord-Odal.  Alle dagene og månedene og nesten årene jeg har tilbragt av livet mitt der.  Så ufattelig mange fine øyeblikk, herlige mennesker som jeg har blitt kjent med og alle de ubeskrivelige følelsene og minnene.  Det ble jo som et andre hjem.  Det er et trygt og godt sted, ikke minst at det er veldig vakkert der om man åpner øynene og ser det kanskje de fleste som bor der tar for gitt.  Like rart å være der etter alt og like rart å reise der ifra.

Adrian ble med hjem til meg.  Ufattelig herlig å se han igjen!  Pakka alt vi skulle ha med og reiste til pappa.  Han hadde lagt utrolig god mat til oss og det var like spennende å se på The Stream som vanlig.  Musikkprogram har en spesiell plass i hjertet mitt.  Det er både motiverende og inspirerende.  Utrolig talentfulle og flinke folk.  Det ble tidlig kvelden og det var godt å sove lenge.  På lørdag dro vi til Sverige.  Kikka litt rundt og spiste mat på McDonalds.  Jeg endte opp med den oversiza genseren jeg har på meg på bildene under og svarte pensko.  Veldig koselig å finne på noe, alle sammen, samlet.  Ble litt godis og en Buddah også.  Jeg får virkelig ikke nok av dem.  På søndag feira vi farsdag.  Først fikk pappa kaffe, kake og gave, og deretter spiste vi middag hos Mimmi og feira bestefar.  Deretter feira vi andre bestefar.  Mye kake og veldig sosialt.  Herlig med noen sånne dager også.

I går var jeg og ei venninne på besøk på Musikk høgskolen i Oslo.  Det var ufattelig spennende.  Fin skole, mange spennende folk, ikke minst ufattelig talentfulle.  Jeg så faktisk hun ene fra The Stream også.  Jeg var på åpningskonserten og foredraget, deretter på Jazz og improvisasjon og endte besøket på Jazz, pop og rock.  Jeg har funnet ut at jazz er kult, men ikke noe for meg.  God ting å ta med seg videre det også.  Jeg er ganske gira på å søke jazz/pop/rock linja og fordype meg innen sang i min egen retning.  Jeg kunne også ha gitar og trommer i biinstrument og det hadde vært så fett.  Så nå må jeg bare jobbe hardt og søke.  Det var rimelig godt å kjøpe med en sjokoladefrappe og sette seg på toget og komme hjem litt tidligere også.  Det er veldig gøy med sånne dager, men det tar også veldig på.  Senga er alltid god å ha da.  I dag har jeg hatt kor og samspill og sangtime med hospitanter.  Gøy å se at det er så mange som besøker linja og vil søke.  Ikke noe som er bedre!  Jeg hadde sangtime foran dem med sanglæreren min og ei i klassa mi.  Jeg sang Make you feel my love, Adele sin versjon.  Det gikk bra og det er god øvelse til konsertene fremover.  Ha en fin kveld♥  



Hva har skjedd de siste dagene?