Summer feels

Heei vakre sjeler!  På mandag bestemte jeg meg egentlig for å være flink jente å ikke havne ut av den hverdagslige døgnrytmen.  Det gikk ikke så bra.  Kveldene har blitt litt senere enn vanlig, men hvorfor ikke?  Jeg har jo hatt det koselig, hørt på musikk og ledd sammen med de jeg er glade i.  Det er det verdt å sove litt ekstra om morgenen for♥​

Jeg har brukt god tid på eBay som alltid, fordi det er et nettsted jeg aldri blir lei.  Jeg elsker å finne ting jeg ikke har sett før og legge dem i lista mi med alt det andre rare jeg har funnet.  Oftest blir det bare med tanken på at jeg skal ha det eller bestille det, men på mandag ble det en skikkelig nettshoppingkveld.  Summer vibes all the way.  Solbriller, off-the-shoulder topper, en bukse, pusete slippers og masse annet fint.  Gleder meg som en liten unge til alt kommer♥​

Jeg ble valgt ut til å være med på en undersøkelse gjennom Sher-panelet på telefonen.  Samtalen varte i en halvtime og det eneste jeg skulle gjøre var å gi ærlige meninger og svar på spørsmålene hun stilte.  Hun var veldig chill å snakke med og de tretti minuttene gikk utrolig fort.  Jeg har alltid med meg drikke på farten for å få i meg nok veske, og har jeg ikke, så ender jeg opp med å kjøpe med meg en flaske med vann eller juice.  Det var for det meste dette spørsmålene dreide seg om.  Som takk så fikk jeg et gavekort på tre hundre kroner som jeg kunne bruke på gavekort-torget.  Gjett om jeg gleder meg til kjolen fra Nelly kommer i posten a?  De tretti minuttene var virkelig verdt det♥​

Det var vært veldig fint vær de siste dagene og vi har jo to små, fine hundebebiser som krever oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg, og jeg kan med hånda på hjertet si at de sjeldent er i fred om de ikke vil det.  Man blir så ufattelig glad i de små koseklumpene.  Jeg elsker å gå tur og omtrent hver kveld har jeg tatt med den største, Teodor, på en kveldtur.  Litt nedoverbakke, natur, litt oppoverbakke, nydelig utsikt.  Vi bruker alltid å spurte opp bakken og det er så nydelig når vi er oppe igjen og da bruker jeg alltid å stoppe opp en liten stund, se utover og bare nyte hvor vakkert det er.  Ofte med solnedgang også.  Jeg lever for den vakre himmelen når sola går ned.  Jeg vet om en liten annen bebis som synes naturen er vakker også.  Da står vi bare der, begge to, og ser utover på det vakre som verden kan by på♥​

I går synes jeg så synd på den andre hunden også, chihuahuaen Evita, at jeg tok med hun på en liten tur etterpå.  Jeg har egentlig gitt opp å ta med hun på tur fordi hun stopper hele tiden, bare tuller og gjør alt annet enn hun skal.  Det er veldig slitsomt når man prøver å gå en ordentlig tur for å samle tanker, røre litt på seg og bare være i nuet.  Men i går så løp hun etter meg og Teodor, så da måtte hun også få en tur, fordi det knuste nesten hjertet mitt å be henne gå inn igjen, da den ene skulle få gå på tur, og ikke den andre.  Rett skal være rett♥​

Forrige uke så kjøpte jeg meg Kettlebell på Rusta i Sverige.  Den er rosa og veier fire kilo.  Jeg har ikke brukt så mye annet enn lette manualer når jeg har trent før, så det var gøy å få noe litt tyngre inn i øvelsene, og litt gjorde stor forskjell.  Når man merker at kroppen får jobbe litt, så er det jo ekstra gøy å fortsette også.  I går ble det til at jeg trente bitte litt av hele kroppen og jogga på kvelden, men det blir så rotete og man får ikke trent musklene ordentlig, bare litt her og litt der, så jeg bestemte meg for å endelig ordne opp i det, så i dag har jeg trent underkroppen, altså legger, rumpe, lår osv, mens i morgen er det overkroppen.  Om to dager blir det en dag hvor musklene kan få slappe av med yoga og en joggetur.  Jeg elsker å trene og å lage sunn mat.  Å endelig ha energi til det her igjen, det føles så utrolig bra!  I går lagde jeg bananpannekaker og de var sykt gode.  Oppskrift kommer etter hvert♥​

Hva har jeg ellers brukt dagene på?  Jeg har laget middag et par dager.  Jeg liker å lage mat, så lenge jeg kan være kreativ og få styre det meste selv.  Ellers har jeg skrevet litt musikk, blitt solbrent på ryggen med fine merker fra sports-bhen og brukt litt for mye til på WeHeartit.  Jeg digger all den inspirasjonen jeg kan få.  Jeg får liksom ikke nok.  Jeg aner ikke hvor mange timer av livet mitt jeg har brukt der, men det er helt sinnssykt, men det er verdt det.  Jeg blir inspirert.  Kan se ting på en ny måte.  Se et antrekk jeg digger og gjerne vil gjøre til mitt eget, med en vri.  Et sitat som kan få hjernen til å surre og gå, eller roe den ned med at alt ordner seg.  En god dose inspirasjon gjør livet litt enklere♥​

Og er det noe jeg elsker med sommeren, utenom det å ha ferie, sove lenge og nyte sola i ro og fred, så er det at det oftere blir til at jeg lager smoothie.  Åh jeg kunne levd av det.  Jeg bruker alltid frukt, bær, kokosolje, litt honning, appelsinjuice eller youghurt, eller en god blanding av begge deler og litt havregryn.  Det er så godt at jeg har ikke ord.  Er det noe som jeg blir avhengig av, uten om søvn, klær og kjæresten min, så er det smoothie.  Man kan putte oppi hva som helst av juice, bær og frukt, og det smaker himmelen, vertfall nesten.  Jeg takker Gud nok en gang for at han ga oss den ideen.  Og ansiktsmasker.  Det er så godt å sette seg ned med en god kopp te, et blad og en ansiktsmaske.  Det ble veldig klisje, men det er sant.  Da blir jeg rolig i sjela♥​

Det er først nå det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk har ferie.  Etter tretten år med skole, så er enda et kapittel lukket og armene står åpne for et nytt.  Nå føles det bare ut som at jeg er i et mellomstadium hvor jeg bare kan ha det gøy, gjøre det jeg selv vil og ta dagene som de kommer, og det er en kjempeherlig følelse.  Det er lenge siden!  Jeg kan legge meg seint, jeg kan feste hele helga og jeg kan trene i flere timer, og ikke minst sove bort halve dagen hvis natta ble lang.  Sånt funker ikke for meg når jeg har skole.  Da fungerer jeg sjeldent bra.  Men fyfader som jeg gleder meg til høyskole til høsten.  Å fortsette i musikksporet, bare med masse musikk, reising, festivaler, produksjon, nye mennesker og bare være meg og utvikle min egen musikk, uten eksamen, karakterer og at andre forventer noe mer enn det jeg skaper selv.  Det blir så herlig!♥  ​

Jeg gruer meg veldig til å flytte, fra venner og familie, og det at jeg kanskje enda mer sjeldent får se kjæresten min.  Det er en trygghet på vanskelige dager og enda større glede på bra dager å ha alle disse fine menneskene rundt meg.  Å ha mammas trygge ord eller pappas humor der så fort jeg ønsker det.  Å alltid komme til skolen og ha ei god venninne der som kjenner meg eller kjærestens varme armer som alltid gjør livet bedre.  Jeg begynner nesten å gråte bare av å tenke på det.  Jeg vet alt ordner seg, men det gjør litt vondt allikevel.  Jeg veit at de alltid er en telefonsamtale unna og at jeg alltid er velkommen hjem, på besøk eller til de beste armene jeg vet om.  Avstanden har vært der hele tiden, så jeg håper ikke at det blir vanskeligere, derimot at det gjør oss sterkere.  Ett år er lite, på livstid.  Jeg har aldri sett for meg å bygge en fremtid med noen før.  Jeg har aldri ville reise, oppleve verden eller bare se livet gli forbi med noen før.  Jeg trodde ikke at jeg skulle føle meg så hel heller, med biter av et annet hjerte.  Plutselig så snudde alt, og jeg kan ikke se for meg en fremtid uten han.  Jeg vil reise verden rundt, oppleve hver minste krik og krok og se livet gli forbi som sanden i et timeglass, mens vi lar årene renne ut, sammen, du og jeg.  Du har vist meg en kjærlighet som virket usannsynlig.  Du har gitt meg et håp om en fremtid, hvor alt er finere enn jeg kunne sett for meg.  Du har gitt meg hjertet ditt og det er den fineste gaven livet kunne gitt.  Du vet jeg elsker deg, over alt♥

Jo lengre jeg kommer inn i et blogg-innlegg, så blir det bare mer og mer personlig, mer emosjonelt og rett fra hjertet, har jeg erfart.  Det ble visst ikke noe annerledes nå heller, men det er jo slik jeg fungerer.  Jeg kan virke som en litt hard person på utsiden, hvor det meste bare er gøy og bra, men blir du kjent med meg, så er jeg egentlig bare verdens mest emosjonelle person, og jeg blir bare mer og mer sjør med årene.  Det er sånn jeg liker det.  En ærlig fortelling, med levde år, hvor ærligheten varer lengst og hvor tårene som trillet endte i et smil, og omvendt.  Alt er ikke perfekt, men perfekt er heller ikke alt!  Følelser er noe veldig fint og jo mer åpne jeg er med dem, jo mer åpen er jeg som person, og jeg har det fint sånn.  Men tilbake til noe morro.  Solør Mart’n er tilbake igjen.  Den årlige helga i slutten av juni hvor det er boder, karuseller, gatene fulle med folk, tilbud over alt, gode Hofferburgere, konserter hver kveld og fest, liv og fanteri.  Jeg elsker alt livet i de ellers tomme gatene.  DDE spilte i kveld, men vi endte heller opp med å tusle litt rundt, holde skjørtet som nesten flasha meg med vinden nede og jeg holdt vesker på tivoliet.  Skjørt var ikke kveldens smarteste idè.  Jeg bestemte meg for å vinne den rosa gitaren i en sånn lykkebod, og gjett hvem som fikk akkurat den gitaren hun ville ha? Yess det var meg, så kvelden var redda.  Ellers har vi besøkt oldemora mi og feiret henne litt, spist burger og nå har jeg fått ut litt tanker, følelser og satt litt ord på ting.  Sov godt nydelige mennesker.  Måtte livet bringe dere alt godt♥  

Hvordan har du det innerst i hjertet ditt?♥

Tretten år

Heei vakre sjeler!  Forrige tirsdag hadde jeg avslutning på Skarnes Videregående, etter tre ubeskrivelige år.  Jeg har ikke helt visst hva jeg skulle skrive, fordi jeg vet at hvis jeg hadde begynt å skrive dagen etter avslutninga, så hadde jeg endt opp i tårer igjen, og jeg vil prøve å unngå det fordi man blir så sliten.  Så da prøver jeg i dag, og kommer det tårer, så kommer det tårer, det er helt greit!  For tre år siden møtte jeg opp på Skarnes videregående skole.  Jeg ble seksten år den høsten og visste lite om at de tre årene her, kom til å bli noen av de fineste, tyngste, hardeste, vondeste, mest minnerike, hjerteknusende, kjærlige og ubeskrivelige årene av mitt liv.  Jeg trippet inn døra i min svarte, litt for store strikkegenser med sneakers, boyfriend jeans og den opplysende grønne sekken jeg hadde kjøpt i syden den sommeren.  Jeg var fortsatt brun og hadde rett hår.  Jeg skulle begynne på videregående!♥​

De første ukene var ikke bare en dans på roser.  Jeg kjente ingen og jeg følte meg veldig alene.  Jeg satt alene i klasserommet i matpausene og alle friminutt.  Jeg visste ikke om jeg kom til å klare tre sånne år, helt alene, når vennene mine var en time unna, sammen.  Jeg hadde ingen.  Så ble jeg kjente med tredjeklasse musikk og min egen musikk-klasse.  Det var vanskelig å være den eneste som ikke kjente noen, men heldigvis etter en liten stund ble jeg tatt i mot med åpne armer og det første året med disse menneskene var helt fantastisk.  Vi hadde det så morsomt og jeg følte meg trygg.  Var det noe jeg ikke forsto, hadde jeg alltid noen å lene meg på.  Hvis ting var vanskelig, ville alltid noen snakke eller få meg til å le.  Jeg fikk nye venner og mistet mer og mer kontakten med de gamle, dessverre.  Det er sånn det blir når man begynner på ny skole, pendler hver dag og ikke har tid til absolutt alt og alle.  De gikk videre og jeg gjorde vell kanskje det samme.  En dag i dag så snakker jeg fortsatt med dem, og det er jeg takknemlig for♥  

Jeg hadde min første sangtime med Karin, ei utrolig positiv og snill dame som skulle lære meg alt jeg kan i dag, de tre neste årene som skulle komme.  Den første sangen jeg hadde på time var Price Tag av Jessy J, rett og slett fordi ei jeg hadde blitt kjent med på Skarnes spilte den i gangen med meg, og vi hadde det morsomt med den og jeg ville utvikle meg med den sangen.  For meg var det en grei start.  Jeg var supernervøs under alle konserter og auditioner, og jeg skalv og glemte å puste.  Det var mye som skulle på plass før jeg kom dit jeg er i dag.  Timesvis med øving, med fokus på pust, støtte, høyde, bunn, uttalelse og selv de minste ting.  Jeg hadde veldig lav selvtillit når jeg startet på skolen og som en sekstenåring, så har man ikke hele livet på stell.  Jeg ville være perfekt, og det å prøve å være perfekt i en verden, hvor ingen ting blir bra nok, det er et mørkehull i seg selv.  Jeg trente hver dag.  Jeg spiste lite.  Og jeg sov enda mindre.  Det sier seg selv at det skulle gå galt flere ganger, og det gjorde det også♥​

Jeg fikk nye, kjente og kjære i løpet av det første året.  Jeg fikk ei god venninne som jeg er evig takknemlig for i dag.  Ei jeg kan snakke med om alt, ei som er der.  Ei som har vært en trygghet for meg alle disse årene, når alle andre ble borte.  Tusen takk Silje for den gode venninna du er.  Du er fantastisk, snill, godhjertet, talentfull og rett og slett en herlig person.  Den gutten som får deg er heldig, og det håper jeg du vet!  Jeg fikk også mange andre venner, spesielt fra tredjeklasse.  Noen jeg har snakket med som søsken, noen jeg har vært nære med og mistet og noen som bare ble borte med tiden, men ikke minst de som er her i dag og alltid er der for meg.  Dere tok meg så ufattelig godt i mot alle sammen og dere gjorde det første året mitt sykt bra.  Jeg gråt når dere reiste og jeg gråt lenge etterpå.  Jeg husker at gangene var så tomme og følsomme, hvor det en gang hadde vært glede, kjærlighet og latter, og ikke minst trygghet.  Plutselig var alt borte og kun minnene satt igjen og det var veldig vanskelig å venne seg til, men alt ordner seg med tiden♥​

Det andre året var en forferdelig berg og dalbane.  Det var tomt uten tredjeklasse, det var ensomt uten en hånd å holde og det var vanskelig å holde ut.  Depresjonen tok over igjen.  Kroppen sa stopp.  Maten ble mer og mer uviktig.  Treningen og kroppsidealet tok over og søvnen ble knapp.  Jeg orket ikke mer.  Jeg ville ikke mer.  Alt ble svart.  Jeg fylte sytten år den høsten og når vinteren kom så var ikke livet det det engang var.  De fine skoledagene ble et kjedemoment.  Et ensomt sted å finne fred.  Når jula kom, så stoppet kroppen opp helt.  Jeg var dårlig i nesten et halvt år, hvor jeg med tid kom meg mer og mer tilbake på skolen.  Jeg hadde et enormt sykefravær, men jeg gjorde alle oppgaver hjemme og fikk innleveringer istedenfor prøver.  Jeg var så redd for å måtte gå opp igjen, og når jeg stadig fikk meldinger fra bekymrede lærere, så mistet jeg mer og mer håpet.  Ting var vanskelig.  Livet var ikke verdt å leve lenger.  Jeg ville takke for alt, men det var noe som holdt meg tilbake, så jeg fortsatte å kjempe.  Alle lærere sa at jeg kom til å måtte gå opp igjen.  Jeg ble trakassert og fikk kastet masse dritt av spansklæreren min.  All den motgangen i tøffe tider, gjorde hvert steg fremover vanskeligere å ta, men jeg skulle klare det.  Jeg hadde et par mennesker som trodde på meg, når alle de andre tråkket meg ned, og takket være de, så greide jeg det.  Jeg sto på eksamen og kom meg gjennom andreklasse, men høyt fravær og depresjon, og det er jeg utrolig stolt av♥

Sommeren i fjor knuste hjertet mitt på så mange måter.  Jeg ble deprimert igjen.  Jeg ble alene og ting ble veldig annerledes enn jeg hadde sett for meg.  Det var sol og fint vær, men tårene trillet.  Jeg fikk medisiner for å holde meg selv gående, for å fungere, for å få sove, og det fungerte heldigvis, så jeg bruker de enda.  Jeg ga opp, hvor jeg kanskje burde kjempet, men det var en grunn til det.  Når noen gir opp på deg, litt mer og mer for hver dag som går og tar deg for gitt, så er det vanskelig å skulle kjempe en sak og holde seg på rett spor.  Jeg hadde en alt i alt ufattelig bra sommer, men det var alltid noe som manglet og det gjorde noe med meg.  Jeg lærte å sette pris på alenetid og ikke minst alle de som faktisk er rundt deg og bryr seg om deg.  Jeg lærte meg å snakke mer og mer, og åpne meg mer.  Jeg snakket fra hjertet og jeg delte det med de jeg stolte på.  Jeg lærte å føle meg god nok i egen kropp, uten å miste kontrollen.  Jeg tok ikke lenger noe for gitt.  Jeg tok en og en dag for gangen.  Jeg lærte at ikke alle har gode hensikter og ikke alle skal være der for alltid.  Jeg hadde ikke vært den samme personen i dag, om jeg ikke gikk igjennom den sommeren med smerte, sinne og tårer.  Man vokser på det og man tar del i en ny fase av livet, og jeg er takknemlig for det en dag i dag.  Alt det tunge var verdt det, for i dag vet jeg mer hva som betyr noe og hva som skal få gå videre♥​

Så begynte jeg i tredjeklasse og var klar for en ny start.  Sekken var ikke lenger grønn, derimot blomstrete.  Boyfriends jeansene ble byttet ut med litt tightere bukser.  T-skjorta var hvit og enkel med Kate Moss på.  Utenpå hadde jeg en grå cardigan og selvfølgelig sneakers.  Huden var ikke like brun, men håret var mye lysere enn for to år siden.  Jeg hadde forandret meg mye på de to årene.  Jeg hadde blitt mer voksen, både på innsiden og på utsiden.  Jeg hadde de samme klærne, men ikke den samme klesstilen.  Jeg hadde begynt å bleke håret igjen og følte meg mer vell.  Smilet var på plass igjen og selvtilliten var bedre enn på lenge.  Jeg visste ikke hva det nye året ville bringe, men jeg var så klar for det.  Jeg visste at det ville bli et slitsomt og langt år, men jeg visste også at det ville bli verdt det.  Sceneskrekken var borte.  Jeg skalv ikke lenger og jeg pustet.  Musikken begynte å bli enda sterkere for mer enn før.  Jeg begynte å skrive enda mer enn noen gang.  Smerte gjør det med meg.  Det gjør meg kreativ og da skriver jeg så utrolig personlig, og da blir det best.  Og nå står jeg her etter mitt siste skoleår og dette har definitivt vært det beste.  Jeg fikk enda flere nye venner.  Musikken har blomstret, akkurat som meg.  Gløden til livet er tilbake.  Jeg møtte verdens fineste gutt som betyr verden for meg.  Han ga meg livsgleden tilbake og livet gikk fra å være en mørk skygge til å bli sola selv.  Jeg har blitt ett nytt menneske på disse tre åra og jeg ville aldri vært foruten dem.  Det er så mye jeg vil si og skrive, men jeg vet at alle disse tankene og ordene allerede ligger på bloggen min, fordelt på tre år, så jeg lar dem gå med tiden♥​

Så kom den dagen jeg hadde gledet meg til og gruet meg til, og den kom fortere enn jeg hadde forventet.  Det plutselig bare var der og jeg var ikke klar for den.  Dagen hvor jeg endelig skulle få det vitnemålet som så så mørkt ut for bare et år siden.  Endelig skulle jeg stå foran alle lærerne som ikke trodde på meg, men også de som gjorde det, og si at jeg greide det.  Jeg greide det!  Mamma og pappa, jeg greide det!  Dagen hvor tre år på livets vei skulle legges bak som minner, og ikke lenger være hverdager.  Tre år av livet mitt som sakte, men sikkert hadde rent ut i et timeglass.  Jeg skulle ikke lenger være her.  Jeg skulle videre i livet og dette var farvel.  Avslutninga var veldig fin.  Lærerbandet spilte, det ble taler og kaker.  Selv hadde jeg skrevet en sang kun noen dager i forveien, som kun venninna mi visste om.  Jeg hadde sagt til alle at jeg skulle spille All because of a boy, men jeg spilte den.  De heter Three years of my life og den beskriver enkelt og greit fasen av videregående, med alt det gode og vonde du går igjennom på tre år.  Jeg gråt nesten hele avslutninga.  Det føltes ut som at noen skulle dø.  Det knytte seg inni meg og det gjorde vondt i hjertet.  Når noe har vært så bra, så gjør det ekstra vondt å si hade.  Å si farvel si de fantastiske lærerne våre, det var det verste.  Tårene bare fosset og jeg klarte nesten ikke snakke.  Vi fikk så mange fine roser og jeg følte meg så heldig som har fått de tre årene her, med erfaringer, minner, latter og tårer.  Alle de kunnskapene de har delt med oss.  Jeg er så takknemlig!  Det er rart å ikke skulle tilbake dit som elev, og det har ikke gått opp for meg enda, men det er vell på tide å se videre og starte et nytt kapittel.  Det knuser hjertet mitt, fordi ting vil aldri bli det samme, men det skal det heller ikke være.    Jeg er evig takknemlig for at kjæresten min kom.  Han var så fin i skjorte og slips, at jeg trodde hjertet mitt skulle stoppe.  Det var fint å dele kvelden med han og det var så utrolig godt å ha noen gode armer å sove i på veien jeg.  Jeg elsker deg!  Og jeg greide det.  Tretten år med skole.  Jeg er så stolt og takknemlig.  Tusen takk for noen fantastiske år.♥  

Har du fullført noe du er stolt av?

Party hele helga

Heei nydelige mennesker!  Fredagen startet med tårer og endte med dans på bordet.  Det er alltid like kjipt når kjæresten må reise når man bor åtte timer unna hverandre og det alltid går uker før vi får sett hverandre igjen.  Det er prisen av et avstands-forhold, men det er så ufattelig verdt det.  Jeg kunne ventet i måneder om jeg måtte, så lenge jeg hadde fått sett kjæresten min igjen.  Han er verdt det♥​

På fredagskvelden var jeg ute en tur på Kirkenær med mamma og stefaren min på Sankthans-aftenen.  Det var lang kø for å komme inn og siden jeg aldri hadde vært der før, så visste jeg jo ikke hva jeg ventet meg.  Vi fikk gult bånd rundt håndleddet og gikk inn.  Det var så ufattelig mye folk og det var vanskelig å komme seg fram.  Vi gikk og kjøpte vann det første vi gjorde før køene der ble lange også.  Sånn er det når en kjører og en er avholds♥​

Vi gikk over krakker og bord og satte oss fremst ved scena.  Det var Rytterne Röy som spilte.  Jeg hadde aldri hørt om dem før.  Det var mer eller mindre et trubadur-band som spilte kjente coverlåter og holdt liv.  Og de klarte de jo.  Ut fra det blå kom en eldre mann og ba meg opp til dans, og som jeg bruker å si, jeg danser ikke.  Jeg sier så brått nei, at jeg nesten er redd for at folk tror jeg er overlegen, misliker dem eller at de liksom ikke er gode nok, men det er rett og slett fordi jeg helt ærlig egentlig synes det er kjempekleint å danse med andre.  Plutselig havna jeg oppå bordet, og overraskende nok ble jeg der oppe helt til vi skulle reise.  Jeg er egentlig ikke en person som danser, så hvordan jeg sto der oppe og danset og sang i mengden av hundrevis av folk, i flere timer, det aner jeg ikke.  Jeg er nok den eneste som heller ikke kunne skylle på alkohol, men herregud, jeg hadde det så gøy.  Blir nok ikke siste turen på bordet for å si det sånn!♥  

I går våknet jeg seint og tok noen styrkeøvelser, før jeg gikk en tur med lille hunde-bebisen.  Han elsker å gå tur og det var så sykt fint vær, så det var veldig koselig.  Plutselig bestemte jeg meg for å endelig gjøre noe med band t-skjorta mi, noe jeg har hatt lyst til lenge.  Dere finner DIY-prosjektet mitt HER.  Jeg ble veldig fornøyd og bestemte meg for å bruke den når jeg skulle ut igjen i går.  Så jeg hoppa i dusjen, sminka meg og fikk på meg klær.  Ny kveld, nye muligheter, ikke sant?  Vi spiste grillmat og reiste deretter til Grue-tunet.  Jeg hadde heller aldri vært der før, men det var veldig folksomt og Picazzo spilte nesten hele kvelden.  Jeg har hørt på dem siden jeg var liten og de er jo lokale, så det var morsomt å endelig få se dem opptre live.  Jeg er jo i studio hos vokalisten deres, så det var morsomt å se at de lagde så god stemning♥

Plutselig møtte vi søskenbarnet til mamma og hun er jo ganske ung, så hun tok meg med rundt og jeg hadde det så sykt gøy.  Vi snakket med masse folk, blant annet to gutter som ga feil informasjon om seg selv, og det var utrolig morsomt for min del, fordi jeg visste godt hvem han ene var.  Plutselig kommer en gammel klassekamerat og skal skjenke meg.  Jeg drikker jo ikke engang, så hun ene jeg sto med tok over samtalen.  Du er en engel.  Og plutselig begynte en mann å dra meg i håret og jeg så bare dumt på han, og han ba meg sette meg med dem.  Enkelt og greit nei sa jeg, og snudde meg igjen, og måtte hoppe under noen andre for å komme meg vekk, da han skulle til å gjøre det igjen.  Et nei er et nei, folkens!  Ellers gikk resten av kvelden til å stå foran scena, danse med masse herlige folk og ba synge fra hjertet.  Det er alltid kjipt når en så bra kveld er ferdig, men det var utrolig godt å finne senga.  I dag derimot har vi gått en lang topptur, sett en nydelig regnbue og grilla pølser på toppen.  En veldig fin og koselig, men også slitsom dag.  Ha en fortsatt fin kveld♥ 

Har du festet i helga?♥

DIY Band shirt

Did it all by myself, haha.  Tok en band t-skjorte og fulgte denne Youtube-videoen.  Det tok meg cirka to minutter, så det er fort gjort.  Bildet over er før jeg gjorde noe med den.  Jeg anbefaler å prøve dette.  Jeg ble veldig fornøyd!  Bildene under er hvordan den ble ferdig.  Good luck♥  

♥RESULTATET:

Har du prøvd dette før?♥

Smil

Heei vakre skapninger!  På tirsdag hadde jeg eksamen i direksjon og produksjon.  Jeg fikk fire og var veldig fornøyd med det.  Jeg var mer enn fornøyd fordi jeg elsker å jobbe med PR og nå ut, og sensor sa at min framføring om PR og markedsføring i produksjon var helt syk, og at det var direksjonen som trakk meg ned, og det var virkelig helt greit for meg!♥

Etter eksamen, så løp jeg og to venninner ned på DeliDeLuca med skolen sitt kort for å kjøpe mat til oss musikkjentene.  Det ble ingen skoletur, så vi skulle vertfall få mat.  Alle sa hva de ville ha, så vi løp som gale ned siden vi hadde dårlig tid.  Jeg løp og fant smoothie og baguett.  Og dama i kassa ble nesten litt ifra seg og så lenge på oss, så vi måtte forklare at det var ikke bare til oss selv, vi var mange!♥​

Til slutt på kassa lå det fem oreo-is, to oreo-kaker, en smoothie, en baguett med ost og skinke, to panini med egg, en berlinerbolle, en pastasalat og ti vår-ruller.  Kvitteringa hadde et så høyt tall at vi nesten ikke turte å gi kvitteringa til læreren vår, men han sa vi var verdt det og at vi fortjente det etter all vår innsats i tre hele år.  Bare vår-rullene kostet nesten fire hundre kroner alene!  Og gjett om jentene ble glade da vi kom med posene våre.  Det var mye mer mat til alle enn de noen gang hadde trodde når vi gikk♥

Etter at vi spiste oss stappa en siste gang for alle, så dro de fleste hjem, mens jeg og venninna mi ble igjen på skolen.  Vi tusla rundt, nøy de siste timene mellom de veggene og gikk ned for å ta farvel med U-hus.  Det stedet vi har øvd alle disse årene, hvor alle de fine minnene har blitt skapt, med tid vi aldri får igjen.  Jeg knakk helt sammen der nede.  Alt bare strømmet på, og jeg klarte så vidt å snakke.  Avskjeder er det vanskeligste jeg vet om, selv til et øvingslokale.  Det er minnene, tiden og øyeblikkene som er vanskelig å legge bak seg, ikke bare rommet i seg selv♥​

Vi sa også hade til noen av de yngre på linja og det var også rart.  Vi har vært en sammensveisa gjeng i både ett og to år og man blir så glade i alle sammen.  Det var mange vi ikke fikk sagt hade til og det var trist, men jeg satser på at det ikke var siste gang jeg så dem.  Årene hadde ikke vært det samme uten alle de folkene jeg har møtt der, alle som kom, alle som gikk.  Alt fra tredjeklasse som tok meg i mot med åpne armer til de to yngre klassene som har holdt liv på mørke dager.  Plutselig skulle alt det bli borte♥​

Når vi gikk ut derifra som elever for siste gang, så måtte jeg gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til.  Ved siden U-hus er det en tunnel du må gjennom, for å komme til bussholdeplassen.  Det er sykt kul grafitti inni den, og jeg har hatt lyst til å ta et bilde der i flere år, men jeg har ikke fått gjort det, så det var på tide.  Nå er det stryket av lista.  Vi gikk opp på skolen igjen og fiksa oss.  Vi gjorde også noe annet som vi har hatt lyst til en stund.  I gangen har det stått en skoleplakat i flere år, helt siden vi starta, men bilde av fire av musikkgutta som gikk i tredjeklasse når vi gikk i første, og det er virkelig på tide med en ny plakat, også med jenter på, så vi lagde en tegning hver av oss selv og teipet utenpå et par av gutta.  Rett og slett på tide!♥​

Kjæresten min kom på mandag og det var veldig godt å se han igjen.  Ble lite tid sammen de to første dagene på grunn av skole og eksamen, men han kom på avslutninga mi og han hadde på seg skjorte, og han var så fin at jeg holdt på å dø.  Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket.  Avslutninga var magisk, tårevåt, smertefull og fin, men det kommer et eget innlegg om det.  Jeg har så mye jeg vil si.  På onsdag dro jeg, mamma og kjæresten min til Sverige og jeg endte opp med badetøy og to fine kjoler, og ikke minst en søt blomsterkrans.  Dere får nok se mer til dette i sommer.  Ble en is på McDonalds også, men det synes jeg var fortjent siden jeg kun gikk i to klesbutikker og siden dagen før var så hard, haha♥​

Ellers har vi bare slappet av.  På torsdag var vi oppe i to timer, før vi la oss igjen.  Helt utslitte begge to.  Etter enda et par timer med søvn, så dro vi til pappa en tur og spilte kort og crocket.  Det var utrolig koselig.  Ellers har vi bare sett på film, kost oss og tatt time for time, akkurat sånn vi liker det.  Han måtte reise i dag tidlig og det er like jævli hver gang, uansett hvor forberedt jeg er på det.  Og hver eneste gang griner jeg som en unge og det gjør så vondt inni meg, at det føles ut som at noen skal dø, og det er et mareritt, men da vet vi vertfall hvor mye han betyr for meg og hvor fint livet er når han er rundt meg.  Vi ble også bedt på middag til mormor i dag, Mommo som vi kaller henne.  Verdens nydeligste lille bebis var også der og han er så søt at jeg nesten dør.  Man vil ha holde han og ikke sette han fra seg.  Maten var kjempegod og det er koselig når alle samles.  Nå skal jeg snart ut en tur og høre på musikk og kose meg.  Ha en fin kveld♥​

Har du gjort noe gøy den siste uka?♥

Nest siste dag

Heihei vakringer!  På fredag kom jeg opp i direksjon og produksjons-tentamen, og gjett om jeg var glad a?  Fyfader trodde jeg skulle grine av glede!  I løpet alle mine år med eksamen, så har jeg kommet opp i akkurat det jeg har ville.  Det hjelper å be folkens.  Aldri ta det for gitt, og vær takknemlig når du først får det slik du ønsker, fordi er du takknemlig og viser der, så vil det gode strømme♥​

På fredag kom jeg hjem i lykkerus fra en herlig dag.  Brukte dagen til å spille gitar, slappe av, rydde igjennom saker og ting og spiste kylling-kebab.  Det er så utrolig godt når man spiser det så sjeldent.  Senere på kvelden ble jeg henta av pappa hvor jeg kom til full stue og det er veldig koselig.  Jeg og søskenbarnet mitt endte opp med å lage kakao.  Masse kakaopulver, en haug med krem, en håndfull med marshmallows og litt ekstra kakaopulver på toppen.  Vi hadde det utrolig morsomt med å lage den og den ble utrolig god.  Utrolig koselig at vi kan finne på noe, når det er så sjeldent♥  

Ellers i helga har jeg spist masse mat, vært lat, skrevet en del og sittet litt i sola.  Jeg og bror har hørt på sykt høy, harry musikk og danset, og det er vertfall sjeldent vi gjør noe sånn, så det satte jeg utrolig pris på.  Vi hadde vårt eget litt rave.  Hadde det ikke vært for at vi har naboer som elsker å feste, så hadde vi sikkert fått klager for lengst, haha.  Det ble noen rundet crockett og det er alltid like morsomt♥  

I går reiste jeg til mamma igjen og ryddet rommet mitt, pakket vekk ting som jeg ikke trenger lenger og bærte unna alt som skal bli med meg videre til høsten.  Noe skal også få ligge på loftet helt til jeg skaffer meg hus og flytter helt for meg selv.  Med mine fremtidige planer, så er det nok ikke helt enda, men ting blir sjeldent som jeg planlegger, men det er jeg på mange måter takknemlig for, fordi ting har blitt bedre enn jeg noen sinne kunne forestille meg.  Så jeg holder armene åpne for livet, så får tiden vise vei♥​

I dag har vi hatt øvedag til eksamen i morgen og det har gått bra.  Det ble noen timer i sola også, så det var utrolig godt.  På tide å bruke uteområdet på skolen, da det tross alt bare er en dag igjen.  De begynte å sette opp bord til avslutninga i morgen og det stikker i hjertet og det har rent noen tårer.  Jeg er på mange måter klar for å gå videre, det er sånn livet er, men å si farvel til et fint kapittel, det blir vondt.  Å aldri komme tilbake som elev.  Å aldri skulle være rundt de herlige lærerne, eller spille konserter eller generelt alt det bra med linja.  Samholdet, folka, skolen, alt er så dypt i hjertet mitt at det blir vondt å si hade.  Tror jeg kommer til å knekke sammen i morgen, men det er greit.  Har noe vært bra, så blir det vondt etterpå.  Det er livets gang og det er sånn det skal være.  Du vet ikke hva du har før det er borte og det føles litt sånn nå.  Alle de dagene vi tok for gitt.  Nå kunne vi gjort alt for å få de dagene tilbake og nyte hvert sekund♥​

Nå sitter jeg i senga mi og jeg er så glad for at jeg begynte å blogge for mange år siden.  Alle de minnene, tekstene, tankene, ordene og bildene jeg har tatt vare på og kan se tilbake på, så mange år senere.  Jeg er så takknemlig for det.  Ikke minst, så er det godt å ha et sted hvor tankene kan flomme, hvor ingen kan bestemme hva jeg skal skrive, føle eller tenke.  Dette er bare meg, usensurert.  Jeg sto forresten på alle eksamene mine, så i morgen er siste eksamen, så er vitnemålet i boks.  Etter alt jeg har vært igjennom disse tre årene, så tar jeg det ikke for gitt.  Jeg er stolt at jeg forhåpentligvis kan stå der i morgen, mot alle odds, mot alle lærerne som ikke trodde på meg, mot alle som sa at jeg burde gi opp, og vise at jeg får til det jeg vil.  Bare det kommer jeg nok til å grine av glede for.  Nå skal jeg øve masse, ta en ansiktsmaske og bare slappe av og gjøre meg klar for morgendagen, fordi jeg veit at den blir lang, veldig fin og utrolig tårefull og hard.  Kjæresten min kommer i kveld og jeg gleder meg som en unge.  Blir godt å sove i trygge armer i natt, og ikke minst at han vil dele dagen i morgen med meg.  Det blir fint!  Ha en fin kveld nydelige mennesker♥ 

Gruer du deg til noe?

Livet

♥LIVET♥

Livet er å bli født inn i en kald verden, uten noe annet enn et bankende hjerte og de inntrykkene du får.  Livet er å vokse opp og bli formet av de rundt deg, den lærdommen du blir påtrengt og de opplevelsene du selv får kjenne på kroppen.  Livet er å gå på skole og lære, men derimot miste mye fri, glede og tid.  Livet er også når du blir eldre og vil utforske både livet og verden, med andre og på egenhånd.  Livet er å le til du griner og grine til du ler igjen.  Livet er å miste, å elske og den visdommen som dagene gir.  Livet er når du blir forelska og får både føle på sorg og glede♥​

Livet er når man ikke forstår opp og ned, og allikevel blir bedt om å gå til siden.  Livet er å ville leve.  Livet er også de dagene når man vil dø.  Livet er motsetningene å elske og hate.  Livet er å miste og livet er å få.  Livet er antall hender du holder og antall skritt du går.  Livet er å feire.  Livet er å forstå.  Forstå det som er er riktig, men også derimot også forstå det som er feil her og nå.  Livet er å reise seg etter alt går skeis♥​

Livet er hjerteslag eller de gangene det blir knust.  Livet er å håpe, selv om alt tar slutt.  Livet er å tilgi, selv etter dom.  Livet er å glede og strekke ut en hånd.  Livet er tryggheten og alt den gir.  Livet er et kyss og en liten fantasi.  Livet er vinden i håret og solkysset hud.  Livet er å bli gammel og se tiden renne ut.  Livet er når natt blir til dag og dag blir til natt.  Livet er når alt blir svart♥​

Når du tar ditt siste pust og går ditt siste skritt og ser tilbake på alt livet har gitt.  Livet var da, livet er nå.  Livet er å glemme.  Livet er å gå.  Tiden renner hver dag.  Tiden den blir knapp når livet hver dag blir borte, for hver dag og hver natt♥

01.05.17♥​

Hva er din definisjon av livet?

Kongens sommerfest

Heei nydelige mennesker!  Tirsdagen var litt av en dag.  Jeg dro på skolen med både forhåpninger og forventninger om dagen som lå foran meg.  Vi på musikklinja Skarnes var en av de skolene som ble spurt om å spille på Kongens sommerfest på Maihaugen i Lillehammer, siden både kongen og dronninga feirer åtti år i dag.  Vi pakka inn i bussen og dro vår vei.  Visste lite om hva dagen ville bringe♥ 

Bussturen var veldig lang, og alle mine planer om å blogge og gjøre andre ting gikk i vasken da nettet ikke fungerte.  Typisk for hver gang jeg skal gjøre noe.  Vi stoppa i Stange for å hente noen elever derifra og tok en liten tur inn på skolen demmes.  Veldig rart å gå inn på en annen skole og se hvor annerledes det er der, samtidig som det alt i alt er helt likt.  Så generelt gikk turen min til å spise og slette unna masse bilder på telefonen.  Det var så mye rart der at det var på tide å få vekk en god del av det♥​

Vi ble lovet artistgarderober og så for oss fine scener og litt av en dag.  Once in a lifetime job tenkte vi før vi satte føttene ut av bussen og tok steget inn i noe vi håpet skulle vært en spennende dag.  Vi startet med å rigge ut av bussen og ble låst inn på plassen.  Vi ble møtt av verdens minste platting, som ble kalt en scene.  Vi måtte til og med sette opp et eget tak siden det regnet.  Heldigvis fikk vi pizza og hadde det veldig koselig, kikka rundt og sjekka ut det gamle post-toget fra gamledager.  Det var veldig spennende.  Vi spilte inne på området til post-museet, så det var som å komme tilbake til gamle tider♥​

Endelig skulle vi få skifte, og de fancy garderobene vi ble lovet var et bad nede på kafeen, som ikke akkurat var det vi forventa oss.  Konserten starta og det var kun et par som kom og hørte på.  Vi var vårt eget publikum.  Jeg var sykt hes og klarte nesten ikke synge min egen sang, så det å stå der oppe og ikke treffe sine egne toner, det er ikke alltid like gøy, men vi alle kom oss bra igjennom med det lille publikumet vi hadde.  Vi måtte avbryte konserten før den var ferdig siden vi skulle spise og få noe mer informasjon♥​

Kokkelinja fra en annen skole hadde laget baguetter i en pose med eple og med farris.  Baguetten var utrolig god og veldig mettende.  Etter maten måtte vi raskt rigge ned i bussen siden vi skulle inn på et annet område litt senere.  Alle satte seg ned i bussen et par minutter og jeg kunne gjort mye for å bare dra rett hjem der og da, fordi jeg var kjempesliten og jeg var ikke den eneste.  Vi pakka resten og løp opp til møtepunktet og gikk inn på området.  Vi fikk alle utdelt hvite bånd for å bevise at vi jobbet der og at de skulle inn♥​

Alle som var invitert på sommerfesten var vanlige nordmenn.  Ingen kongelige eller kjendiser.  Det var rett og slett mannen og dama i gata som var blitt invitert for å feire kongeparet.  Seremonien startet med at kongen og dronninga ankom plassen og ble geleida til plassene sine.  Det ble underholdning fra scena, elevtaler og egen tale fra Harald, kongen selv.  Det var morsomt å få høre han tale i virkeligheten, og ikke bare gjennom en TV eller radio.  Det var både dans og sang fra hovedscena.  Og litt senere ble på musikklinja delt opp i to grupper og ble plassert i hvert vårt hjørne på området.  En gruppe nede ved hovedscena og den andre gruppa oppe.  Vi skulle ha akustisk konsert med kun et oppkobla keyboard og det var alt annet enn en suksess for å si det sånn!♥​

Vi starta den lille konserten vår og uten mikrofoner så hørte man jo ingen ting.  Det var planen at det skulle være lite om intimt, men hvor gjennomtenkt det egentlig var, det veit jeg ikke, fordi vi sto der oppe og sang og var vi heldige så var det maks et par som så på eller sendte et par blikk.  Det var også en liten runaway som foregikk der oppe med antrekk som designerlinja hadde laget, så det var jo spennende å følge med på og kokkene hadde flere stands rundt omkring.  Jeg fikk låne en gitar og spilte min egen sang, så det gikk jo greit.  Jeg kunne sunget eller spilt hva som helst, hvor jævli jeg ville, fordi ingen hadde fått det med seg uansett♥​

Endelig kom Kronprinsessa opp til området vårt, men hun kom ikke bort og så på oss en eneste gang.  Vi følte at vi bare sto der og sang for oss selv og det var veldig kjedelig.  Endelig var det min tur til å synge Make you feel my love av Bob Dylan og jeg gledet meg, fordi jeg elsker den sangen og skulle gjøre en akustisk versjon for selveste kongen og dronninga som var på tur opp på området, men da jeg hadde startet å synge hørte jeg høy applaus mindre enn ti meter unna meg og jeg måtte avslutte midt i sangen.  De ble bursdagssang og jeg følte meg som den mest oversette og dummeste personen i verden.  Selvfølgelig skulle de være i fokus og få sangen sin, men måten hele dagen ble gjort på, gjorde at man mistet gnisten og gleden helt.  Jeg skulle gjort mye for å unngå den dagen og heller bli hjemme i senga mi!♥​

Så skulle kongeparet dra og alle sto og vinket, og jeg fikk i det minste et blikk fra kronprinsparet, så det var jo koselig, men jeg var skuffa, så utrolig skuffa og lei.  Jeg hadde forventninger til dagen, spesielt siden jeg følte det var meningen at vi skulle ha det.  Vi skulle få fine artistgarderober og spille på kule scener, og ikke minst, spille for kongen og hilse på dem.  Helt ærlig så trodde jeg det også, men det jeg personlig ble møtt ved var alt annet enn en glitter og glamour.  Ingen ting sto til forventningene og jeg ville bare hjem!  Vi satte oss i bussen og endelig skulle vi dra tilbake.  Det var helt ubeskrivelig godt å sette seg i bussen, fordi jeg var sliten, deppa og hadde sykt vondt i hodet♥

  På turen hjem stoppa vi på en bensinstasjon på Strandtorget.  Jeg og ei venninne så vår mulighet til å stikke på McDonalds, så det var akkurat det vi gjorde.  Alle de andre sto kjempelenge i kø på bensinstasjonen, så vi løp ut av bussen, over veien og inn på McDonalds som to gærninger og vi hadde det ganske morsomt der vi løp stressa og målrettede.  Det ble sjokoladefrappe og fyfader så godt det var etter en utrolig lang dag.  Resten av bussturen gikk til å snakke med kjæresten min, synge med resten av bussen og bare nyte den siste tiden med musikklinja, for herregud som jeg kommer til å savne å være en del av denne gjengen.  Dere aner ikke!  Jeg og en kompis venta på kebaben, helt til vi ble henta og det var himmelen å komme hjem og legge seg.  I går hadde jeg fri og hjalp mamma med å flytte ut det siste av det gamle huset.  Hun hadde kjøpt både iskaffe, pizza, boller og youghurt, så næringsvett var vertfall ikke noe problem.  Man finner så utrolig mye rart når man rydder i gamle ting.  Alle minnene som strømmer på!  Ellers i dag har jeg øvd på skolen og resten av tiden har gått til å laste opp videoene fra eksamen på Youtube og bare slappe av.  Hva resten av dagen bringer, det aner jeg ikke, så det blir spennende å se! Ha en fin dag folkens♥​

Et lite bildedryss fra dagen♥

Var du på Kongens sommerfest?♥

En siste gang

Heihei fine mennesker!  Dagene kommer og går som vinden, rett og slett bare flyr forbi meg og tar med seg timer, dager og år.  Det har gått over atten år og etter alle disse årene, så står jeg igjen med minner, erfaringer, mål og drømmer, en fortid, en fremtid og alt som har skjedd i mellom.  Man vet ikke hva man har før det er borte og man vet ikke hva det er før man har vært igjennom det.  Det er rart det der.  Alle timene som gikk, som du bare lot gå forbi.  Alt som gjorde at hjertet ditt knuste, og de magiske øyeblikkene hvor hjertet føltes helt igjen.  Hver gang du tenkte at nå er alt perfekt og livet er her og nå.  Du tenkte også at dette får jeg aldri igjen.  Alle de tankene man lar surre og gå.  Alle følelsene du har holdt inne, alle ord og tårer og smil som du har delt.  Livet er så ufattelig vakkert, og rart, og irriterende og forvirrende, men alt i alt, en ubeskrivelig gave som er skjørere enn glass og sterkere enn alt metall på denne kloden.  Livet er ditt og elsk det til det fulle, så skal du se at selv om tornene kan være skarpere enn legoklosser, så vil rosene være rødere enn både hjerter og vakre solnedganger, til sammen♥     

Dagen i går var veldig fin, men også slitsom, både fysisk og psykisk.  Jeg hadde sovet lite, noe jeg kan takke meg selv for, men alt i alt, så er det jo tid jeg ikke ville vært foruten.  Å snakke med kjæresten min, om alt og ikke noe før jeg legger meg, det er gull.  Å høre stemmen hans før jeg sover, det gjør meg trygg og avslappet.  Jeg er så heldig som har en sånn person i livet mitt, som elsker meg for den jeg er, uten å forvente noe mer av meg enn tro, håp og kjærlighet.  De tre fineste tingene man kan gi og dele med et menneske.  Jeg er så takknemlig for at selv om distansen er lang, så får jeg ofte legge meg i varme armer og våkne opp til et vakkert smil.  Jeg vet jeg er heldig og jeg tar det ikke for gitt.  Kjærlighet vil aldri være en dans på roser hele tiden.  Du må tråkke opp stier, feile, lære og ikke minst, lære av dine egne feil.  Du må lære å kjenne, og ikke minst lære å kjenne deg selv.  Jeg har mista meg selv for andre.  Jeg har blitt svak for at andre kan være sterke, men hvis jeg ikke kunne elske meg selv, hvordan skulle jeg kunne elske et annet menneske da?  Jeg har blitt eldre.  Jeg har lært.  Jeg har måtte ta et opprør med meg selv.  Forstå at jeg er et egen individ for fortjener å være sterk.  Som fortjener kjærlighet.  Ikke minst at jeg fortjener en person som elsker meg for akkurat den jeg er og ikke forventer mer av meg, enn det jeg kan gi.  Og takket være at jeg så meg selv i øynene, så er jeg lykkelig i dag og jeg er evig takknemlig for alt jeg har.  Og jeg er evig takknemlig for at jeg møtte drømmegutten som gir meg tro, håp og kjærlighet, og ikke minst glede, og det er den fineste gaven livet kan gi♥

Så i går våknet jeg til at mamma og de to herlige, små stesøskene mine skulle ut på en liten handletur og selvfølgelig ville jeg være med.  Vi dro på KappAhl siden de skulle ha noen nye klær.  Jeg sto og kikka på noe undertøy da en dame kom bort til meg og spurte om vi hadde en type skjorte.  Jeg så opp og ble litt forvirra.  Sorry jeg jobber ikke her.  Hun ble litt flau og jeg begynte å le.  Jeg tenkte at alt i alt, så var det en positiv opplevelse, fordi da så jeg kanskje profesjonell ut og hadde en grei klesstil, siden hun trodde jeg jobbet i en klesbutikk og det er jo alltid hyggelig.  Senere dro vi på Nille hvor jeg fikk et herlig lyseblå pledd og et søtt kakestempel av Mommy.  Jeg gleder meg til å bruke begge to.  Til slutt dro vi innom Centrum Tekstil, en klesbutikk hvor jeg bor.  Jeg endte opp med et nydelig paljettskjørt fra Rich & Royal.  Jeg orka ikke å prøve, men heldigvis passet det helt perfekt.  Vi besøkte til slutt mormor en tur, som vi bare kaller Mommo.  Hun dyttet på oss kake mens vi spilte fotball.  Jeg ble keeper mens de to små søtingene byttet på å skyte.  Til slutt spurte bestemor om vi kunne bestille pizza og spise med henne og selvfølgelig ville vi det.  Det er så sjeldent vi er sammen, så det var veldig koselig for oss alle.  Noen timer jeg satt veldig pris på♥ 

Etter vi hadde spist oss helt stappa på pizza, så dro vi til huset for å fortsette med flyttinga.  Jeg har ikke bodd i dette huset på flere måneder, men jeg tok det veldig hardt da vi først begynte å flytte.  Jeg elsket rommet mitt.  Jeg elsket walk-in-closetet mitt.  Et helt eget rom hvor jeg hadde mine kjære klær, sko og alt tilbehør.  Det var noe jeg kom til å savne mest.  Å bare kunne gå inn der om morgenen eller om kvelden og plukke fra stativ og lett kunne se hva jeg ville ha på meg.  Jeg har jo bodd i dette huset i over fire år og disse fire årene har gitt meg så utrolig mye.  Jeg har møtt mange herlige mennesker mens jeg har bodd her og jeg har mistet noen.  Jeg har fått masse kjærlighet og støtte, og tårene har rent som et fossefall.  Minner er alt jeg sitter igjen med og bilder jeg vil ha med på flyttingen helt til den dagen jeg ikke lenger er her.  Jeg elsker bilder.  Jeg elsker at man kan fange øyeblikk og ta dem med seg videre, selv om handlingen og den tiden er borte og aldri kommer tilbake.  Selv om ting aldri blir det samme.  Jeg har skrevet så mange sanger på dette rommet.  Jeg har lest så mange bøker.  Jeg har sunget og tatt bilder som om hver dag var den siste♥​

Jeg har sett dagene gå, himmelen bli både mørk og grå.  Jeg er sett mennesker komme og gå.  Jeg har sett regnet både flomme og lufta bli rå.  Jeg har vært deprimert og ville fly.  Jeg har vært lykkelig og levd på en sky.  Jeg har hatt fine kvelder med både venner og familie.  Jeg har sett på filmer og slappet av alene.  Jeg har bygget opp en liv og jeg har sett det falle ned.  Jeg har bedt og jeg har hatet, jeg har opplevd, jeg har forårsaket.  Fire år gjør så mye med en person.  Fire år jeg aldri ville vært foruten.  Jeg har elsket dette rommet, men jeg har også elsket minnene og øyeblikkene som det har gitt meg, og det er nok det som gjør avskjeden så ufattelig tung.  Å si farvel til alt som har skjedd og vært.  Å si farvel til alle vennskap som har vært og gått forbi.  Å si farvel til alle fine kvelder som livet hadde å tilby.  Alle klemmer og alle ord.  Når jeg sang alene, når vi sang i kor.  Alle feil jeg har gjort og alle gangene jeg har snubla, men også alt som gikk bra og alt jeg er stolt av.  Men med en avskjed, så kommer også en ny start.  En ny start til å skape noe nytt jeg kan ta med meg videre i livet og ikke minst, en ny start hvor jeg legger alt det vonde bak.  Jeg har fått hjerte mitt knust mellom disse veggene.  Jeg har sett liv gått tapt og mistet et hjerte, kun få minutter etter at vi tok vårt siste bilde.  Jeg har grått i timesvis og jeg har villet dø.  Jeg har vært lei livet og sett mange blød.  Jeg har hatet på meg selv og alt jeg har gjort.  Jeg har mistet mye tid til mye som var dumt.  Nå er det min tur til å legge alt det gode, og ikke minst det vonde bak, og gjøre klar livet til en ny og bedre start♥  

Selvfølgelig er det rommet mitt og alt det har gitt, men nå er det på tide å gi det videre til noen som kan skape noe nytt.  Min fortid og mine år vil alltid være gjemt mellom disse veggene, uansett om det flyttet inn noen nye.  Jeg har fått en nytt rom som er veldig fint, og som det forrige, så er dette bare mitt.  Jeg har skapt mye fint der allerede, ting som det forrige aldri ga.  Jeg har skrevet musikk fra hjertet, som jeg vil gi til verden en dag.  Jeg har bare elsket og aldri gitt tapt, for mellom de fire nye vegger, så venter det en start.  En ny tid med kreativitet og energi.  Et nytt rom til å gi og bli ny.  Et nytt hus med en ny historie.  Et nytt tak.  En nye glorie.  Nye øyeblikk skal bli til og nye minner skal skapes.  Alt gammelt må legges bak for at nye nytt kan lages.  Det nye rommet har gitt meg drømmer og håp, som det gamle har revet ned.  Nå har jeg dratt til mitt nye rom og skrevet et blogginnlegg på det rommet for aller siste gang.  Hendene mine skal aldri fly over et tastatur der igjen og jeg skal aldri dele en mening mellom de fire veggene.  Det var siste gang♥  

I dag er det to år siden verdens fineste engel ble født.  Kjære Teddy!  Du kom til verden som en nydelig bebis.  En liten valp som var veldig tullete, men herregud så nydelig du var når du lå i armene mine og sov og jeg kjente jeg ble varm i hele meg, fordi du delte så mye varme.  Du var så liten og jeg skjønte ikke at noe så lite kunne fungere normalt.  Det er kjemperart.  De små øynene som alltid tittet opp til meg og de små labbene dine som tuslet rundt i all nysgjerrighet.  Så ble du større, raskere og enda mer verdensvant, men fortsatt like nydelig.  Du passet på meg, susset masse og ga av hele ditt hjerte.  Du elsket oss alle, og du viste det hvert eneste sekund du hadde sjansen.  En hund med verdens største personlighet og øynene som kunne fortelle at alt ordner seg.  Og du passet alltid på meg.  Var jeg redd, så lå du ved siden av meg.  Var jeg lei meg, så susset du på meg helt til jeg lo og tørket tårene vekk.  Alle turene du og jeg løp, og vi klarte det, hver gang, helt til du ødela foten min med et uhell og jeg husker ikke helt, men jeg tror det var siste gangen vi løp sammen.  Siste gangen vi delte en glede mellom den strekningen.  Vi hadde det så fint når vi løp, fordi vi følte oss så frie, både jeg og du.  Jeg er evig takknemlig for at vi fikk bli kjent med deg kjære Teddy.  Du var så ubeskrivelig og vi har tent et lys til deg i dag.  Jeg kommer aldri til å glemme at mamma skrek og jeg løp.  Jeg kommer aldri til å glemme at du lå der, så stille uten verken pust eller bevegelse.  Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket jeg forsto du var borte og at du aldri kom tilbake.  Det kom som et sjokk over oss alle og det var en smerte som egentlig aldri har forlatt meg.  Jeg har ikke ord.  Gratulerer med dagen og fortsett din hvile med fred.  Du vet at storesøster elsker deg og jeg vet du passer på oss og er rundt oss.  Til vi møtes igjen, min lille engel♥​

De siste dagene har gjort et nervevrak av meg.  Jeg flytter fra rommet mitt for godt.  Engelen min har bursdag og savnet kommer over meg igjen, sterkere enn til vanlig og hjertet gjør så vondt.  Jeg skal snart gi slipp på mine tre herlige år på videregående og takke for meg.  Jeg skal si farvel, vertfall for nå, til så mange mennesker jeg har blitt så glad i.  Jeg skal snart flytte igjen og bo på internat på Skjeberg folkehøyskole for et år og dette er kanskje siste gang jeg bor hjemme.  Man vet aldri hva som venter rundt neste hjørne.  Jeg takler ikke avskjeder.  Det er noe av det vondeste jeg vet om, fordi ting blir aldri det samme, og selv om jeg vet at ting ikke alltid skal være det samme, så gjør det fortsatt veldig vondt.  Jeg gleder meg som en unge til å studere musikkproduksjon, spille inn masse musikk og møte nye folk, men jeg gruer meg også, fordi jeg vet at jeg får se lite til alle de jeg bryr meg om og jeg håper ikke det utgjør noe forskjell.  Jeg er kjemperedd for å miste noen eller å aldri få se noen igjen.  Det er bare et år, men utifra på denne tiden i fjor, så er ingen ting likt.  Heldigvis på mange måter, fordi nå har jeg det bedre enn noen sinne.  Jeg legger fremtiden i himmelens armer og ber for at de leder meg dit jeg skal og at alt skal skal ordne seg, ordner seg slik det skal.  Nå legger jeg fortiden bak meg så godt jeg kan, og åpner armene for en ny start og alt som fremtiden bringer, ikke minst nyter livet sånn som det er og nyter den siste tiden uten forandringer, som er akkurat her og nå♥​

Hvordan takler du avskjeder og forandringer?♥