Kjære Bestefar

Kjære bestefar!  Jeg forstår ikke.  Jeg forstår ikke hvordan mamma kunne ringe meg på søndag og fortelle at du hadde funnet veien til himmelen, fordi jeg klarer ikke å se deg gå ut av den grønne stolen din.  Jeg ser deg sitte deg der, og le, og tygge på tyggisen din og fortelle om isen i fryseren, snakke om biler eller om musikk, som vi begge elsket over alt.  Bestefar, jeg forstår det ikke.  For fire dager siden, så trodde jeg alt var greit.  Jeg festet hele natta og la meg i senga og trodde at jeg var trygg fra sorg og smerte.  Kjære bestefar, hva skjedde?  I jula spiste vi ribbe, masse, mens du hadde på julegenseren du fikk og jeg hadde på min.  Masse ribbe og vi fortsatte samtalen om musikken, hvor du satt i din stol og jeg satt i min.  Du virka stolt, og mamma sa at du var det.  Fordi du lurte alltid på hvordan det gikk med den musikken.  Strengene ga deg alltid mye mer enn de fleste.  Toner, akkorder, tekster.  Du la sjela i det, akkurat som jeg gjør.  Det ligger nok i blodet.  Og her sitter jeg og mimrer, fordi jeg synes det er enklere å skrive enn å snakke, og det er jo min terapi.  Kikke tilbake på bildet vi tok i november, med hvert vårt Snapchat filter.  På farsdagen.  Vi spiste daimkake og så på TV.  Jeg kikket stolt opp på platene dine som alltid.  Jeg vet at du var stolt også, og det burde du, fordi du har gledet så mange med din livsgave, musikken din.  Jeg lengter tilbake til jeg var liten, og jeg fikk gå store skritt med små bein helt opp til scena til deg, med Monja og bror.  Det har sittet dypt i meg siden.  Så mange mennesker, sang og latter, så mange stemmer, og hjerter og sjeler, og alle var der for å få en bit av deg.  Alle autografene, alle menneskene♥ 

Jeg ønska jo alltid at du skulle begynne med musikken igjen, men livet har alltid sine egne planer.  Jeg lengter tilbake til russetida da vi spiste is sammen på terrassen og i høst, når du fikk møte et menneske som tok deg med på nye veien, som du har inspirert og gledet i mange år.  Jeg lengter tilbake til den sommerkvelden for tre år siden når du tok opp gitaren min og spilte, og du husket alt og jeg spilte det inn fordi vi visste aldri om det kom til å skje igjen.  Det var stort!  Og jeg lengter tilbake til de små øyeblikkene, som betyr mer enn de fleste store.  Som når vi fikk latterkrampe sammen utenfor Ikea, eller når du spurte om jeg ville ha skinnbuksene dine.  Og den tilliten jeg fikk, når jeg skulle få låne gitaren din, som vi dessverre aldri fant.  Du har alltid vært morsom og med en kommentar på lur.  Bestefar, jeg forstår det ikke.  Du sitter jo i stolen din og ser på TV og koser deg med is, gjør du ikke?  Fordi plutselig ble alt snudd og ingen ting vil noen sinne bli det samme.  Sangene dine er der fortsatt, men plutselig vil vi aldri på ordentlig kunne høre stemmen din igjen.  Plutselig blir det en farsdag mindre å feire, og jeg har mistet en person i livet mitt, som jeg var utrolig glad i og så opp til.  Og alle bildene, og ordene, og kjærligheten som dukker opp gjør det vanskeligere, fordi plutselig er alt svart på hvitt og jeg forstår det fortsatt ikke♥  

Jeg vet du ikke er så langt unna som mange tror.  Jeg fant en fjær når jeg gråt, og den kom fra intet og da visste jeg at du var der eller når jeg følte meg alene i senga og kjente jeg ble varm.  Og låta di som jeg gjorde til min, som du skulle få høre ferdig, den ga plutselig enda mer mening enn noen sinne, og jeg skal fullføre den.  Det skal jeg gjøre for deg.  Et hjerte mindre banker i min sirkel og en munn mindre snakker.  En hånd mindre å holde og et kinn mindre å klemme.  Kjære bestefar, kommer jeg noen sinne til å forstå?  Fordi nå står du ved himmelporten, med gitaren i ene hånda og et lukket eventyr i den andre.  Og vingene har grodd ut, fordi du er en engel nå, og jeg gruer meg til alt synker inn, fordi jeg vil egentlig ikke forstå.  Jeg vil gi deg en klem, spille en sang for deg og spise is, mens vi har vinden i håret og en latter på lur.  Kjære bestefar, tusen takk for alt du var og for alt du har gitt.  Jeg skal lage musikk og jeg skal gjøre deg stolt, sånn skikkelig.  Kjære Bæppen, med de siste ord og tårer, så ønsker jeg at du hviler i fred og gjerne finn på noe sprell i ny og ned, fordi jeg kan ikke se deg, men jeg vet du er der.  Takk for alt♥

Håkon Banken, 19.01.1949 – 18.03.2018♥

Heartbreaking

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Heei vakre sjeler!  I går var en veldig spennende dag.  Begynte på et veldig morsomt prosjekt, som dere skal få vite om etter hvert.  Et hint: Rebel Girl.  Har aldri gjort dette før, så det var en ny erfaring i går.  Gleder meg sykt til å se det ferdig selv, og ikke minst til å dele videre.  Hadde vertfall et fantastisk team, så jeg er ganske sikker på at det blir bra.  Litt glam i hverdagen må til.  Også fikk vi besøk av Bjørn S. Delebekk, sportfotograf i VG.  Han er faktisk faren til en her på skole.  De har prøvd å få han hit i flere år, men i år kom han.  Han er jo sportfotograf i verdensklasse.  Utrolig flink fotograf, så det var spennende å høre på♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ellers har gjengen vært samla foran skjermen til Paradise de siste kveldene.  Åh fyfader som jeg har savna Paradise.  Guilty pleasure deluxe.  Også er det jo utrolig koselig at så mange kan se på det på kveldene sammen.  Det er nok noe av det verste med å vite at tiden her snart er over, at alle folkene du har blitt glad i, ikke er rundt deg hele tiden lenger.  Jeg blir jo ganske lei meg av å tenke på det.  Alle andre skolene jeg har gått på har jo vært flerårig, så et farvel har jo aldri vært i tankene før det faktisk var på tide, men nå er det annerledes, fordi du bor faktisk med de folka her, og selv om man blir forbanna, lei, irriterte på og oppgitte av hverandre i løpet av et år, så har man det alt i alt så utrolig fint sammen♥

 Ja, rot i stua er sykt irriterende og bråk til sent på natt, men det er jo ikke det vi kommer til å huske best når vi ser tilbake, håper jeg.  Jeg vil minnes hvor mange, fine mennesker jeg har fått blitt kjent med og delt et år med, og som jeg har blitt glade i.  Jeg vil huske de sene kveldene, nattmaten, karaoken, turer og utflukter, Halloween-party, interne joker, hvor fint jeg hadde det på rommet mitt, hvor mye jeg forandret meg på et år, alt jeg lærte noe av, alle tørkede tårer og all latter og smil.  Jeg vil huske latterkrampene, lærerne, alle filmene vi så, sang hver mandag som ikke var en oppvekker, juleverksted, hvor mye jeg savnet folk når jeg dro hjem og ikke minst, hvor godt det var å komme hjem og stikke et lite hull på den bobla.  Hvor mye mer selvstendig jeg ble.  Kveldturene, oppvasken, Rebel Girl-vitsene, hvor mye du lærer om menneskene rundt deg, på godt og vondt.  Jeg har ingen om å skrive avskjedsbrevet til Skjeberg enda.  Det er heldigvis to måneder til, men to måneder lizzm..  Det er helt sykt!  Alle de dagene vi har sovet bort, tatt for gitt og har villet hjem.  Livet er ikke perfekt, og det blir ikke det om man starter på en ny skole eller flytter heller, men det blir noe nytt i det gamle, glede i noe vondt, latter i sorg, vennskap i ensomhet.  Det blir noe unikt og det året her betyr mye for meg, men jeg tror det kommer til å øke i verdi for hvert år som kommer til å gå.  Det er jo en reise jeg kommer til å bære med meg resten av livet♥   

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har kuttet ned på medisinene mine, fordi jeg følte at de gjorde vondt verre enn de hjalp og det funket faktisk bra.  I natt fikk jeg faktisk ikke sove, og det er lenge siden, men tror jeg hadde mange tanker som endelig får komme frem når jeg legger meg og alt som surrer gjør rommet litt mørkere og litt kaldere, og mye mer ensomt.  Og når alle sover, og jeg ligger med åpne øyne, så skulle jeg virkelig ønske at Joachim lå ved siden av meg, at jeg snakket med Mommy eller at jeg satt i stua og så en bra film med pappa og bror.  Heldigvis var Joachim våken, så vi fikk snakket litt, så sovnet jeg heldigvis.  Jeg har aldri følt meg så hel, så åpen, så menneskelig, som etter jeg møtte han og det er verdier jeg aldri vil miste.  Uansett hvor hardt jeg går på trynet, eller hvor lost jeg er, så er han alltid der. Han sier aldri at han er lei meg, at jeg ikke er bra nok, slutter ikke å snakke med meg, vender ikke ryggen til eller lar meg ligge kald alene.  Han er der, alltid.  Kanskje på måter han til og med ikke er klar over selv.  Men jeg er evig takknemlig♥

Jeg har sett to utrolig fine filmer i dag.  Den første het Love beats rhymes.  Handler om ei jente som drømte om å bli rapper, som endte opp med å elske poesi.  Høres sykt kjedelig ut, men den var søt, og veldig bra.  Anbefales!  Film nummer to het “Uerstattelige deg” og den knuste hjertet mitt i en million biter.  Handlet om et par som har vært sammen fra de var barn og ble forlovet, og hun døde av kreft, men på veien ville hun lære opp han til å date, sortere sokker og vaske klær, i en tanke om at alt ville bli enklere for han den dagen hun ble borte.  Åh fyfader, tårene rant!  Se den, men jeg lover at du vil grine, så ikke se den på jentekveld før dere skal på byen, for å si det sånn.  Litt mye tanker i det hodet her nå, men godt å få det ut, vertfall noe av det.  En uke til ferie, så jeg gleder meg.  Nå blir det avkobling med grønn te, rista brød med banan og Paradise.  Sov godt fine mennesker♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen fine filmer å anbefale?

Spice girls & Rise against cancer

Spice Girls 2018 // Rise against cancer

Heei fine mennesker!  De siste dagene har alt i alt vært fine.  Jeg har fått være med på ganske mye gøy!  For cirka en uke siden ble jeg spurt om å være med på et prosjekt med girlpower til kunstfoto, i anledning kvinnedagen.  Vi skulle “fornye” Spice Girls.  Vi fikk alle hver vår rolle, og min ble Baby Spice.  Tror sånn stilmessig at jeg var mest lik rollen min, så det var gøy.  Jeg elsker jo å være med der det skjer, som dere vet.  Bildene er tatt av Casper Sørensen.  Digger bildene og synes de ble både fine og lekne.  Tusen takk for at jeg fikk være med! Også la jeg jo ut bilde av den vintage LP´en av Samantha Fox for noen dager siden som jeg kjøpte på et bruktmarked i Oslo sist jeg var der.  Selveste Samantha selv var inne og likte bildet, så det var gøy♥ 

På lørdag fikk jeg og to til fra musikkproduksjon gleden av å være med på noe fint og spennende.  Det ble arrangert en konsert som het Rise against cancer på Glenghuset, en av Østfolds fineste scener.  Konserten startet klokka to på dagen og varte helt til tolv på kvelden.  Jeg visste ikke hva jeg kom til, men fyfader for et koselig sted.  Ufattelig fint, varmt og hjemmekoselig.  Vi ble godt tatt i mot.  Og så surrete som jeg er innimellom, så hadde batteriet i gitaren min blitt tomt for strøm og jeg hadde selvfølgelig ingen batterier.  Så bare konserten gå til helvete rett foran meg, men de hadde heldigvis et batteri til meg, så det ordna seg.  Etter alt som har skjedd de siste ukene, så har jeg vært ganske urolig inni meg og det kom selvfølgelig som sterkest da jeg skulle ha lydprøve.  Stemmen svikta, jeg datt ut og alt gikk skeis.  Ble ikke akkurat mindre stressa for konserten da..  Heldigvis gikk det meste utrolig bra.  Jeg datt ut på den ene låta mi, men henta meg heldigvis inn igjen og han ene manageren kom bort og sa at han synes jeg var utrolig flink og at han muligens skulle kontakte meg for noe spennende i løpet av uka, så jeg krysser fingrene.  Snakka med læreren min i dag og han fortalte at han manageren så et bra potensialet og at alle kunne bli nervøse (Eller utrolige i mitt tilfelle) iblant.  Det var utrolig koselig!  Fint å kunne stille opp til et veldedig prosjekt med det jeg elsker, musikken♥

På kvelden var vi en gjeng samla i kantina på kvelden foran storskjermen med god stemning og kakao til Grand Prix.  Synes det var mye bra i år og en del som ikke var så bra.  Digger mye sceneshow, lys og pyro.  Det er alltid gøy.  Man blir jo inspirert av hele den pakka.  Kunne gjerne vært en del av det selv.  En dag!  Hun jenta som kom til finalen var dødsflink og jeg digga den aller første sangen.  Den kom ikke som noe sjokk at Rybak vant.  Han blir jo en legende om han vinner hele greia igjen, det hadde jo vært kult.  Jeg synes han er flink, mens læreren min Mona ikke var like begeistra.  Hun mente han var for ordentlig, det er gøy.  Men skal vi være ærlige her, så selvfølgelig heia jeg på Moren din.  Vidar Villa er jo helt rå og et show i seg selv.  Elsker den fengende og humoristiske musikken hans.  Kunne gjerne vært på konsert med han♥

I dag har jeg fullført min oppgave innen Kamishibai.  Kamishibai er å akvarellmale flere bilder, slik at det blir en historie.  Selv valgte jeg å oversette Rebel Girl til norsk.  Malte ni bilder og skrev teksten bak.  Jeg, ei venninne og læreren vår dro til barnehagen i nærheten og herregud for en god gjeng.  Jeg skulle lese for fireåringene og ble litt stressa, og redd for at de ikke skulle forstå temaet mitt.  Mest fordi vis egentlig fikk beskjed om at vi skulle lese for seksåringene.  Men de forsto det viktigste, kom med mange gullkort og alle gikk ut derifra og sa at de var en rebel jente eller en rebel gutt.  Det varma, haha.  De var veldig engasjerte og jeg fikk mange gode tilbakemeldinger fra personalet.  Sykt herlige unger! Og de skulle absolutt vise oss rundt i barnehagen sin.  Jeg fikk se flere legotårn, minikjøkken, bilder og tegninger og litt av hvert.  Ei jente dro meg rundt i armen løpende der inne fordi hun skulle vise meg alt og en annen gutt krangla om at han skulle vise meg alt samtidig.  Nesten så jeg vurderer å ta sommerjobb i barnehage.  Synes de er så herlige!  Så jeg er veldig fornøyd etter dagen og han lille gutten som dro meg rundt skulle absolutt ha kos av oss før vi skulle dra.  Så søt.  Og de synes det var sykt stas å være med “ungdommene” som de sa.  Such a high og en god følelse å dra derifra og vite at de synes det var gøy og og jeg gjorde en god jobb.  Så nå blir det snart bingo og Paradise Hotel.  Jeg er så klar at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.  Ha en fin kveld♥

Har du hatt en fin helg?

Feminist // Kvinnedagen

08.03.18 // KVINNEDAGEN

Gratulerer med kvinnedagen, alle sterke, vakre, mektige, lidenskapelige, snille og fantastiske damer der ute!  Takk for at dere er med på å bygge opp en nasjon som er likestilt, mer respektfull og som åpner øyne.  Det er 105 år siden kvinner i Norge fikk stemmerett.  1913, og den planeten her har vært i live i over 2000 år!  Det er på tide at vi damer kan vise at vi kan få til akkurat det samme som menn kan♥

Jeg er en stolt feminist.  Og jeg er lei av at for ser stygt på meg når jeg sier det, som om jeg er syk eller ekkel.  Å være en feminist betyr at du vil ha likestilling, at både damer og menn skal ha samme rettigheter.  Menneskerettigheter kalles det, men er ikke vi kvinner verden over mennesker vi da?  Feminisme betyr ikke at man hater menn eller at kun damer eier denne planeten.  Da går vi over til ekstreminisme og det er jo noe helt annet igjen som ikke har noe som helst med feminisme å gjøre.  Både damer og menn kan, og burde være feminister.  Alle unner vell menneskeheten menneskerettigheter og lik lønn, på tvers av kjønn?  Og hvis menn ikke ønsker at konene, mødrene eller søstrene deres skal få like rettigheter som dem selv, tenker de på at døtrene deres vil bli født inn i undertrykkelse og uten likeverdighet?  At deres eget avkom, skal føle seg mindre verdt, tjene mindre penger og miste håp og drømmer for fremtiden?  Det er virkelig noe jeg håper alle tenker på♥  

Vi “eier” denne planeten sammen, damer og menn.  Jobber sammen, lever sammen, støtter hverandre, lager bebiser sammen og holder kloden oppe sammen.  Vi trenger alle, uavhengig av kjønn, alder, vekt, hudfarge, fødeland eller seksualitet.  Vi har en lang vei å gå, fortsatt, men jeg gir ikke opp, for meg, alle de sterke damene foran oss som sto opp for samfunnet og gjorde en forskjell, og ikke minst, for alle de generasjonene som kommer etter oss♥

Jeg vil takke alle de sterke damene i livet mitt som som har oppdratt meg til å bli en sterk, uavhengig jente og jeg er takknemlig for at jeg lever i en tid og et land hvor jeg kan heve stemmen og snakke ut, si hva jeg mener og være med på å gjøre en forskjell.  For å hedre alle de som ga oss noe i form for tanker, meninger, rettigheter og stemmerett og for å gi den gaven videre til fremtidige mødre, søstre, venninner og døtre.  Sist, men ikke minst, så vil jeg takke verdens beste Mommy fordi hun er den sterkeste dama jeg vet om.  Den dagen jeg selv får barn, så håper jeg på å bli en like sterk, snill, smart, ydmyk og kjærlig person som mamma.  Og jeg er takknemlig for at jeg har foreldre som alltid har latt meg få være meg, følge drømmene mine, gå i de klærne jeg vil, heve stemmen og si ifra når ting ikke er greit.  Og jeg er takknemlig for at jeg bor i et land hvor jeg har stemmerett, får gå på skole, kan gå i en bikini på stranda og kjøre bil.  Og jeg tar det ikke for gitt, selv om vi egentlig burde det?  Menn har gått på skole, gått i bar overkropp på stranda, kjørt bil og tjent mer i alle år, og de tar det for gitt?  Så selv om dette er en jobb jeg ikke klarer alene, så håper jeg at vi alle kan stå opp for hverandre, for menneskeheten, en gang for alle, slik at alle damer, kloden over, kan få følge drømmene sine, bli uavhengige, tjene egne penger, kjøre bil, studere og gifte seg med akkurat hvem de vil.  Og ikke minst, få heve stemmen og ha sin egen stemmerett!  Så i dag skal vi feire denne viktige dagen og aldri la nedlatende eller tomme ord stoppe oss fra å være de fantastiske menneskene vi er.  Gratulerer med kvinnedagen, alle sammen♥

Hva betyr denne dagen for deg?

Havet brenner

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

//07.03.18

Heei fine mennesker!  Dagen startet litt tidligere enn vanlig i dag.  Hele skolen ble kjørt med buss til Sarpsborg kino for å se en dokumentar om et tema som er ufattelig viktig.  Flyktningskrisa og hvordan den blir behandlet.  Ikke minst, vise at alle mennesker opplever vanskelige ting, uavhengig av fødeland, økonomi, alder, hudfarge, språk og styrke.  Dokumentaren vi så het Havet brenner.  Det er ikke den mest spennende dokumentaren jeg har sett, eller den morsomste, og noen partier var vanskelig å skille fra hverandre, men den ble bygget opp slik med vilje.  Vi fikk se bilder av hundrevis av mennesker som flyktet i gummibåter på Middelhavet.  I dager eller uker, med kun de de går og står i.  På flukt fra krig og andre elendigheter.  Uten mat eller drikke.  Ofte dehydrerte eller med brannskader som har etset fra bensinen fra båten.  Noen sterke, noen syke, noen døde.  Alle på leting etter et bedre liv.  Et liv som er verdt å leve♥

Det ble også tatt opp hverdagslige problemer som en eldre dame som savnet mannen sin som var sjømann eller en liten gutt som måtte få briller for å korrigere synet.  Fordi sammenlignet med både savn og dårlig syn, så er flukt fra noe vondt et mer hverdagslig problem enn folk tror.  Folk dør på havet eller i ørkenen, hver eneste dag.  Både av skader, sykdom, dårlig hygiene, utmagring eller dehydrering.  Vanlige mennesker, akkurat som deg og meg.  Filmen hadde mange sterke scener, hvor blant annet et redningsteam redder en båt med over hundre mennesker, som var på vei til å synke.  Sånn som skjer der nede, hele tiden.  Eller, der nede er vell kanskje et feil begrep fordi Middelhavet er ikke på den andre siden av kloden, det er nærmere enn vi tror.  Både menn og damer, mange gravide, og barn.  De klarte å redde de fleste, men å se at de til slutt bærer opp flere likposer.  Det kjennes på kroppen.  Hva om det var du eller familien din som måtte flukte fra krig?  Fordi hjemmet ditt er i ruiner, byen din er i ruiner, hele landet ditt er strødd i biter.  Og du må legge ut på en reise i vær og vind, i dager, uker, måneder.  Hvor mange av de du er glad i, kan miste livet på veien.  Hva om du og familien din satt i en båt og den begynte og synke og når redningsteamet får deg opp, så blir moren din, broren din eller kanskje barnet ditt båret opp senere, i en likpose.  Jeg kjenner at tårene sitter ganske løst når jeg virkelig setter meg inn i det, fordi selv om det er uvirkelig for oss, så er det en hverdag for mennesker på flukt.  Og man vet aldri, plutselig en dag kan det være vi som må ut på havet i båt, på flukt fra krig og andre elendigheter.  Men tanken på å miste noen av de jeg er glad i, det skjærer langt inne i meg og det er det vondeste et menneske kan oppleve.  Sett deg selv i den posisjonen i tankene dine, så skal du se at livet er sterkere, hardere, vanskeligere og vanligere enn de fleste tror♥

Ei dame fra Leger uten grenser var der i dag, og forklarte før og etter filmen.  Hun har selv jobbet i ulike kriser i tolv år, og har selv vært med og hentet mennesker ute på havet.  De er ikke noe slemmere, voldeligere, frekkere enn noen andre.  Folk klager hele tiden på at flyktninger ødelegger landet og den tanken synes jeg er helt forferdelig.  Som hun sa: “Et menneske forandrer seg ikke på flukt.  Liker de å gå på kino, så gjør de også det etter flukten.  Spiller de fotball eller synger, så fortsetter de med det.  Er de voldelige, så var de nok også det før de la ut på reisen.  Alle mennesker har gode og dårlige sider, men ingen av disse forsterkes, de opprettholdes.”  Jeg synes det var fint sagt, uten at jeg skal gå noe mer inn på innvandringspolitikken.  Jeg er ikke den flinkeste når det kommer til politikk, fordi det er ikke noe jeg har satt meg inn i.  Men det jeg faktisk synes er viktig, det er at hvert eneste menneske her på jorda skal behandles som et menneske og ha de grunnleggende menneskerettighetene.  Ingen skal behandles som dyr, som objekter eller som en ting.  Dyr skal også behandles med kjærlighet og respekt, så misforstå meg rett.  Men det jeg mener er at alle mennesker, uavhengig av hudfarge, kjønn, språk, økonomi, drømmer og mål, skal bli behandlet som de menneskene de er♥

Jeg synes også at det var fint og ganske vondt når hun fortalte om hvordan menneske ble behandlet av helsevesenet i blant annet Italia, og hvordan menneskene i Leger uten grenser tok dem i mot.  Helsevesenet bruker store, hvite drakter og behandler alle menneskene under tall.  Det er helt sikkert effektivt og greit at de er redde for smitte, men som hun sa, så er den en mikroskopisk sjanse for at noen skal bli smittet.  De sykeste hadde aldri klart å legge ut på reisen i første omgang.  Og hadde noen hatt en epidemisykdom, så hadde de fleste eller alle vært smittet eller døde før de i det hele tatt ble reddet.  Leger uten grenser og de fleste vanlige leger vet dette og tar de i mot, håndhilser og møter de som vanlige mennesker.  Jeg hadde takla det dårlig hvis jeg var i nød og ble møtt i en hvit drakt, som om jeg var ekkel eller farlig.  Det er ganske krenkende.  Selvfølgelig, alle brukte den hvite drakten under ebolaperioden, men dette er ikke dødssyke mennesker, dette er mennesker som ønsker seg et bedre og tryggere liv.  Jeg synes det er en fantastisk bra jobb de gjør og det er så fint at mennesker frivillig reiser ut og redder, hjelper og tar vare på andre mennesker, som trenger all den hjelpen de kan få.  Mennesker som deg og meg.  Og jeg håper at jeg også kan få bli en del av dette en dag.  En del av noe større, sterkere, noe mer verdifullt, selvfølgelig noe farlig, men alt i alt, noe som kan redde liv.  Og hvis jeg en dag kan redde liv og være en del av det, så vil det være en sterk og innholdsrik gave.  Fordi uansett hvor klisje det er: “Vi er ofte svake alene, men sammen kan vi utrette noe stort!”♥  

Har du sett dokumentaren?♥

iPhone tips

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Heei nydelige sjeler!  Det var faktisk vennene mine so tipsa om å lage dette innlegget.  Alle lurer alltid på hva slags merkelig deksel jeg bruker, helt til de får svar og synes det er døds-smart.  I sommer så glemte Joachim dette dekselet hos meg og jeg lånte det i syden.  Har vell egentlig lånt det siden.  Spørr han alltid om han skal ha det tilbake og han sier jeg bare kan ta det, men det er hans og jeg klarer det ikke, så da får jeg vell fortsette å låne det.  Jeg klager ikke, fordi det gjør livet mye enklere, haha♥  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jo.  Dette er et ladedeksel fra Apple.  Det lades opp med eller uten iPhonen i med vanlig lader.  Dekselet inneholder 100 %, så når både iPhonen og dekselet er oppladet, så har man plutselig 200 %.  Det er utrolig chill og jeg bruker å lade begge sammen om natta, så holder den som oftest helt til jeg skal legge meg igjen.  Hvor smart er ikke det?  Jeg vet at det finnes billigere alternativer enn Apple sin rundt om kring, men jeg vet ikke hvor bra de er eller om de er til å anbefale.  Vertfall så kan dere finne dette dekselet HER.  Jeg elsker dekselet vertfall♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Var dette tipset noe for deg?♥

Et pusterom

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

04.03.18 // Et pusterom i noe fint, vondt og ukjent♥

Heei fine mennesker!  Det er en stund dere har hørt fra meg nå.  Livet har surra og gått og dagene har forsvunnet en etter en, i godt og vondt.  Jeg kom hjem fra sykehuset, fikk tatt nye blodprøver og fikk medisiner.  Fastlegen min fant ut at det kom av stress, så da har jeg vell ikke lært sååå mye på åtte år, siden jeg ble innlagt sist.  Forskjellen er vell at jeg vet hva jeg gjør feil og hva jeg gjør riktig nå, i forhold til at jeg ikke hadde peiling for åtte år siden.  Det var en ny tankevekker om at man kan ikke gjøre absolutt alt hele tiden, trene når kroppen er sliten, spise mindre når man er deppa og miste kontrollen på alt.  Det er lett å si, men vanskeligere i praksis.  Men jeg har vertfall hatt vinterferie og det var deilig.  Deilig å kunne sove lenge uten å være redd for fraværet.  Deilig å spise hva man vil, når man vil og bare rett og slett kjenne seg litt fri♥

Jeg har sett på filmer, lest boka Good Night stories for Rebel girls som jeg fikk låne av læreren min og spist masse sjokolade og annet godteri.  Etter jeg ble syk så har jeg fått så sykt sukkerkick, må ha godteri eller noe annen klinmat, hele tiden.  Gjorde egentlig ingen verdens ting de to første dagene av ferien, så kom Joachim etter et par dager, så da gjorde vi ingen ting i sammen, og det var mye bedre.  Var hos pappa den første uka av ferien.  Spiste middag hos Mimmi og Bebbe og fiksa neglene mine hos søskenbarnet mitt Nathalie.  Forrige gang hadde jeg lange i rosegull, men nå tok vi litt kortere i rød.  Hadde så lyst på noe nytt, og ikke minst en lengde hvor jeg kan spille gitar.  Det var vell det viktigste, haha.  Var med en liten tur på bowling også.  Jeg så på for første gang i hele mitt liv.  Fikk kaste for pappa og Joachim tre ganger, og da var jeg utslitt.  Veldig koselig å se alle sammen igjen♥  

På onsdagen dro vi til Mommy og tok en tur til Sverige.  Ble noe nye klær, litt pynteting og sjokoladedekka nøtter.  Det slår aldri feil!  Kom hjem til noen pakker i Posten med blant annet den fine rosa fakepels-jakka fra Ivyrevel, som ENDELIG er min, noe skjønnhetsprodukter som jeg vant og litt annet stæsj.  Spilte ryktet går på kvelden og det var sykt gøy.  Utrolig hvor rart en tegning kan gi andre inntrykk om noe helt annet.  At et ord kan ende opp som noe helt annet.  Gikk en litt lengre tur med hundene våre og jeg var så klar for å hoppe i snøen, så jeg tok på meg skiklær og hoppa rett i en hard snøkant og etter det holdt jeg meg til veien.  Det er så typisk meg♥

Mommo, bestemor, skal flytte fra det huset vi alle på en måte har vokst opp i og vi hjalp henne med å pakke ned, sortere og alle spiste en ordentlig siste samla lunsj der og det var både koselig og sårt.  Fant mye kult, og mange gamle ting.  Tok blant annet de bildene over her hos henne med en gammel, vintage telefon som jeg fant.  Jeg er en veldig emosjonell person, så det gjør alltid vondt å si farvel, om det gjelder mennesker jeg møtte på en leir, når jeg avslutter et kapittel eller når Joachim skal reise og jeg snart får se han igjen.  Jeg synes sånt er så vondt og vanskelig.  Jeg synes det er utrolig fint at Mommo endelig skal få starte det nye kapittelet som alle andre starta for maaange år siden.  Vi har alle flyttet inn og ut derifra og hatt mange gode, fine, morsomme, herlige, trist og magiske øyeblikk der.  Vi har spist masse pasta og grøt, dryppet lys, tegna, lekt, huska, sykla, og lest mange bøker både inne og utenfor det huset.  Så mange fine øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme♥

Jeg, mamma og Joachim dro på Steakhouse og spiste skikkelig biff.  Pynta oss og hadde en skikkelig koselig middag.  Det er en utrolig fin restaurant og de lager alltid så ufattelig god mat.  Den smelter på tunga.  Bedre biff har nok ingen av oss smakt.  Satt der i flere timer og snakka, lo og feira at jeg og Joachim hadde vært sammen i et år dagen etter, 24.02.18.  Kjære Joachim.  Du er mitt alt, og det mener jeg når jeg sier det.  Det finnes ingen bedre, tryggere, finere, snillere, herlige og mer kjærligere person enn deg.  Jeg trodde virkelig aldri at jeg kunne møte et menneske som jeg ville elske så høyt, som jeg skulle være så trygg på, som kunne gjøre meg lykkelig, eller som ville elske meg så høyt tilbake.  Jeg trodde aldri jeg skulle møte et menneske som deg.  Ord kan ikke beskrive hvor mye du betyr for meg.  Vi har vært igjennom mye sammen det året som har gått.  Ufattelig mye fint og en del vonde ting også, men det har gjort oss sterke sammen.  Du får meg til å føle meg hel og levende.  Og ikke minst så utrolig elska, og det vet jeg at jeg er.  Og det er den fineste gaven livet kan gi.  Jeg har ikke ord jeg, sånn egentlig.  Jeg elsker deg over alt.  Tusen takk for det fineste året jeg noen sinne har hatt.  Du og jeg, for alltid♥

Resten av uka vil jeg ikke snakke om, fordi den var vond, vanskelig, snudde ting på hodet og satte livet i perspektiv.  Ting er og blir ikke alltid som man tror, og det får være som det er.  Man kan får angst og bli litt paranoid og miste tillit, men jeg er heldig som har så fine mennesker rundt meg og jeg er så takknemlig.  Jeg er heldig som har en familie og venner som er der, og ikke minst, verdens beste kjæreste som har vært en trygghet siden dag en.  Ting går bedre nå, heldigvis, og jeg dro tilbake på skolen på torsdag.  På fredag dro hele skolen til Oslo.  Vi på musikk besøkte Westerdals, skolen jeg har søkt på.  Siste burger på Max og jeg tusla rundt med noen i klassa mi.  Kjøpte en LP på et bruktmarked, kikka litt på Oslo City og var oppå Operataket for alltid første gang.  Det var VIRKELIG på tide.  Vi så The Book of Mormons på Det Norske Teater og den anbefaler jeg alle å se.  Fyfader, den var sykt bra.  Jeg lo omtrent hele tiden og ville ikke at den skulle ta slutt.  SÅÅ bra var den.  Og det var ganske digg å sette seg på bussen hjem også etter en lang, men fin dag♥

Gårsdagen gikk til å lage en liten animasjonsfilm i seminaret om fred.  Mange brettet traner av papir, som grafelevene skal ta med til Japan til fredssenteret.  Sov en time midt på dagen og spiste litt snacks, før jeg støvsugde, rydda rommet og fiksa meg.  Det ble jentekveld i ca en time, før Joachim kom og herregud, det var fint å se han.  Finnes ikke noe bedre!  Tok han med til resten av gjengen, hvor det var god stemning og mye latter.  Setter så utrolig pris på sånne kvelder.  De lever jeg lenge på.  Å sove i armene til kjæresten min var trygt og det var veldig fint å våkne opp til verdens fineste ansikt i dag.  Sto opp til middag, så på film og slappet av meste av tiden.  Man trenger sånne dager og det var et fint pusterom, i noe som har vært ukjent, vondt og vanskelig.  Et pusterom til å leve, føle, smile, le.  Et pusterom til å være meg selv.  Og det er fint.  Men nå må jeg hoppe i seng, fordi i morgen er en ny dag og nye muligheter.  Sov godt herlige sjeler♥

Hvordan har du det?