Work Work Work

 

Heei vakre mennesker!

 

Høsten har sneket seg sakte men sikkert på meg og jeg kjenner at ting skjer inni meg.  Høsten har alltid vært litt spesiell.  Det er som en ny start, men på ett eller annet vis, så faller jeg alltid tilbake til gamle tider og hodet mitt henger igjen.  Det er vanskelig å gi slipp på noe som betydde alt.  Sommeren er en behagelig tid med ferie, stekende sol og et avslappet sinn.  Det er noe mørkere og mer mystisk med høsten og jeg tror faktisk jeg liker det litt.  Jeg liker spenningen med at noe nytt er på tur.  En helt ny vibe!  Og høstmote er digg.  Store gensere, nye kåper, myke skjerf.  Ny motivasjon til å rote i klesskapet og til å skape noe nytt.  Nye kolleksjoner i butikkene og jeg har forelsket meg og bodd i en nydelig, armygrønn kåpe fra H&M de siste ukene.  Jeg har blitt så sykt glad i fargen grønn.  Jeg tror det er fordi fargen er så trygg og jeg føler at jeg har landet litt og er mer på plass inni meg selv.  Og denne høsten har startet ufattelig bra også med en ny, fast jobb på DNA.  Jeg trives så sinnsykt godt, minst like godt som da jeg startet.  Livet mitt har omtrent kun bestått av work, work og work de siste seks ukene, men jeg liker jobben min og føler ikke at jeg kaster bort tiden min og det er sinnsykt viktig for meg, at tiden jeg bruker føles godt brukt og ikke meningsløs.  Det er ikke bare tid, det er livet mitt og det er viktig å huske i bunn og grunn.

 

 

Det blir som sagt ikke mye tid til overs om dagen, men jeg fikk meg en liten tur hjem på bygda siden jeg skulle til Tynset.  Du kan ta jenta fra bygda, men ikke bygda fra jenta.  Sjukt klisje, men det er jo faktisk sant.  Jeg trodde alltid da jeg var yngre at bylivet var mitt hjem og at det var der jeg hørte til, og jeg liker veldig godt at alt er så tilgjengelig og at man kan gli inn i mengden de dagene det føles trygt, men allikevel så vet jeg at det er bygda jeg vil slå meg til ro i.  Kanskje ikke akkurat den bygda jeg kommer ifra, men hvem vet.  I en fremtidig drøm så ser jeg for meg et koselig hus nede ved vannet på Vestlandet.  Altså, vestlandet er så vakkert og beroligende og dialekta er så sjarmerende. Så kanskje jeg lander der en dag.

 

Men en bygdetur var nok nødvendig da jeg med feber sto og tastet min egen telefonkode på lagerdøra.  Ett par dager hjemme slår aldri feil og veien til Tynset var lang, men fin.  Norsk natur er magisk.  Jeg var litt for optimistisk når det kom til elgen i Østerdalen.  Trodde jo ikke at den var så stor, så målet var å ta bilde mens jeg nøt utsikten fra ryggen til den, men det snudde fort når bilen nærmet seg og jeg innså at den faktisk var gigantisk, ikke bare stor.  Før jeg dro hjemmefra, så ble det pizza og kake, siden jeg skulle bli sweet 21.  Og sweet 21 ble jeg.  Fikk sjokolade og muffins på senga i lag med sang og jeg ble så rørt.  Og jeg fikk roser mens jeg sto på jobb.  Kvelden feiret jeg med noen få av mine aller nærmeste venner og jeg hadde det så koselig.  Jeg er så ufattelig heldig som har så bra folk rundt meg.  Man trenger kun ett par, veldig gode venner og jeg beundrer de for alt de er verdt.  Ellers så har de siste ukene gått til å selge sko, sene kvelder foran TV´n og bilder til Instagram med en av mine aller beste venner.  Hadde aldri klart meg uten han, aldri.  Det finnes få så godhjertede mennesker som alltid er der og gjør alt de kan for deg, uansett hva og jeg har ikke ord for hvor mye jeg setter pris på det.  Alle burde ha minst ett sånt menneske rundt seg og jeg er så takknemlig for at det mennesket er min beste venn.

 

Jeg har også skrevet en del musikk i det siste, kommer aldri til å legge det på hylla.  Håper at fremtiden bringer noe bra musikalsk, men det har vært deilig å kun fokusere på jobben akkurat nå og få det på stell først.  Jeg er også spent på hvor hjertet mitt lander den dagen det skal det.  Mye fortid henger igjen og det healer dag for dag.  Noen biter er lengre unna enn andre, men jeg har god tid.  Glemmer at jeg er så ung.  Det er ikke bare bare å være en gammel sjel i en ung kropp.  Alt til sin tid tenker jeg, men tiden mellom sorg og fred kan være lang.  Men alt i alt så er livet en skikkelig opptur om dagen og jeg lever lenge på alt det bra som skjer.  Ikke minst så er jeg helt sjukt takknemlig for hvor livet har ført meg, bare på noen måneder.  Fra å stå på bar bakke, til å lande på flere områder.  Håper de neste månedene kan overraske meg og glede meg på flere måter.  Jeg prøver å møte hver dag med åpne armer og ta imot alt som kommer på min vei.  Fremtiden er ukjent, men jeg gleder meg til den blir min venn.  Men først må vi ikke glemme å ta vare på tiden og livet som holder oss i hånda, akkurat nå <3

 

Nesten seks år

 

Nesten seks år…

 

15 år. Lukket et tre år gammelt kapittel med høy latter, de samme fargerike veggene og en blanding av både fjortishumor, Justin Bieber sterkest i mitt hjerte og en nærhet til hest, som gled fra meg, sakte. Jeg vil alltid elske hester, men jeg mistet prinsessa mi og tiden ble knapp. Tre år med en sterk passion for musikk og en drøm om å få til alt.  De store scenene, hitlistene, et evig publikum.  8 år gamle meg gråt seg ofte i seng fordi drømmene var større enn realiteten og det gjorde nok den femten år gamle meg også.  16 år.  Nye sider skulle skrives opp og ned med noter, intervaller og ulike kapitler med mennesker og kjærlighet.  Jeg hadde tre av mine beste år, som skulle stå for tur da jeg trippet inn første skoledag på videregående, uvisst om alle steg jeg skulle ta, all kjærlighet som skulle fylle mitt unge hjerte og alle feiltrinn som skulle henge seg på lasset.  Jeg var som svakest, men likevel sterkere enn noen gang.  Jeg holdt flere hender, jeg fant meg selv, og mistet meg selv igjen.  Jeg bygget hjem i andres pusterom og forlot steder jeg trodde jeg skulle være for evig.  Jeg mistet og jeg fikk.  Jeg lærte, ble vis, utviklet meg.  17 år.  Fikk hjertet mitt skikkelig knust for aller første gang, det hadde bare bristet før.  Jeg knuste mitt eget hjerte, men jeg angrer ikke på det, en evig gullrose med glede, berg-og dalbaner og sommerfugler skulle bringe meg videre på veien.  Men ikke da jeg var 17 år, det var for tidlig.  Jeg tok opp gitaren på en ny måte og lot den forme meg.  Lot den ta tak i indre biter av meg som jeg ikke engang visste at eksisterte.  Hver streng fylte et tomrom og healet biter jeg ikke visste var ødelagte.  Hver gang jeg spiller på de strengene så skjer det noe med meg.  Jeg lander litt på en måte.  18 år.  Jeg ble ett år eldre, gikk meg vill, snublet litt og trodde jeg fant hjem, men hjem kan være så mye rart.  Armer, et hus, et favn, et hjerte.  Hjem var bare et motel som skulle holde meg varm, til en sen kveld i januar skulle spenne bein på meg og åpne øynene for noe jeg aldri trodde jeg skulle se.  Ikke misforstå, jeg har alltid hatt et hjem.  Flere faktisk.  Men jeg snakker om noe langt utover der man tråkker inn etter en lang dag på jobb eller hvor mine nærmeste er.  

 

Når jeg minst ventet det, så ble jeg tatt av stormen av noe jeg aldri trodde skulle bli noe mer.  Men det ble mer.  Det ble ett av de fineste årene min sjel har følt på og min kropp har kjent på.  En stor opptur fylt med spenning og magi.  Jeg fikk reise, oppleve, kjenne, leve.  Jeg fikk oppfylt drømmer.  Jeg fikk være meg, mer enn før.  Jeg flyttet på folkehøyskole og fikk oppleve noe langt større enn jeg trodde.  Et sted som fylte meg med alt fra spenning, til redsel, til kjærlighet.  Og mange inntrykk.  Tross nedturer og sykdom, så vil Skjeberg alltid ha en plass i meg.  19 år.  Da alt startet å skli fra hverandre, eller, jeg vil heller si 19 år og ett halvt.  Kroppen tok en pause.  Mareritt og traumer tok stor plass i kroppen.  Det ble en stor lengsel etter både ett og to mennesker, noen av mine nærmeste.  Jobben gikk konkurs.  Det var noen fine øyeblikk også, men smerten tok for stor plass og jeg ble mørkeredd.  20 år.  Det føles som en evighet siden at jeg gråt meg i søvn fordi bursdag var skummelt.  Ikke menneskene, kakene, samholdet, men det å bli eldre.  Og jeg vil nok alltid være en litt gammel dame i en ung kropp.  Ikke fordi jeg er så gammeldags, er rynkete eller har ett eldret syn på livet, men fordi livserfaring bærer preg, på godt og vondt.  Det er noe vi alle har.  Men nok en gang, tjue år.  Jeg forlot tenårene og var på vei inn i ett nytt tiår.  Håpet på en opptur, og det kom mange.  Jeg fikk oppleve en skikkelig boost ved å bli 12 av 180 jenter i en semifinale i Miss Norway, helt til jeg trakk meg, fordi det var viktigere for meg å holde på jobben min og ikke ta opp en plass jeg ikke kunne holdt på.  Men opplevelsen og erfaringen, tilliten og komplimentet bærer jeg med meg og er takknemlig for.  Akkurat det samme som med flyvertinnejobben.  En erfaring rikere, og noen opplevelser sterkere.  Og jeg er heldig som blant annet har fått oppleve Svalbard fra bakkenivå.  Men jeg trenger søvn og rutiner, og jeg mistet meg selv.  Og jeg trenger å få være den jeg er.  Uten at neglene mine skal påpekes fordi de er feil nude, at håret må flettes fordi det er to centimeter for langt eller at strømpebuksa mi skal være gjennomsiktig.  Jeg savnet å få være den jeg var. 

 

Februar knuste hjertet mitt på nytt, så mye at jeg aldri trodde jeg kunne overleve, men jeg overlevde.  Men hvordan går man fra noe så stort og mektig, til å se frem og aldri kikke tilbake?  En bit av meg vil alltid være sporløst forsvunnet og hjertet kan briste og øynene kan gråte, og hodet kan rote det til.  Å se noen inn i øynene og få høre at de elsker deg, mens du sier det tilbake.  Det et noe man ikke opplever mange ganger i livet, og det er vell derfor sjela tar det ekstra hardt når man mister noe så sterkt som det. Men man blir sterkere hver dag, man begynner etter hvert å se rundt seg og man lengter etter noe.  Og man lengter etter noen.  Og noen ganger så finner man det og noen ganger så gjør man det ikke.  

 

 

Man har dager hvor man lurer på om alt noen sinne vil bli bra og dager hvor alt føles bra.  Og livet generelt bringer deg på mange ferder og får deg til å føle ting.  Men det verste kaoset er når alt egentlig er bra, men så føles ikke alt bra.  Hvor skal man stå da?  Sommeren ble innholdsrik og varm og jeg som tjue har blitt sterkt formet av veiene jeg har gått og hvilke stier jeg valgte å ta.  Og for bare noen uker siden så fant jeg min plass i en skobutikk og kreativiteten begynte å blomstre igjen.  Musikken jeg hørte på ga mer mening.  Antrekkene mine utdypet meg.  Jeg kunne ha håret ned og fargerike negler.  Og jeg begynte å skrive igjen.  Ikke bare noen bokstaver ned på et papir, med ting som kommer fra et dypt plan i hjertet.  Noe ærlig og nakent.  Noe friskt også.  Og her sitter jeg og mimrer tilbake på de seks siste årene, fordi det startet med at jeg ikke forsto hvor de ble av og hvordan de kunne storme forbi meg mens jeg sto på ett bein og prøvde å finne balansen.  Og med ny jobb og nye rutiner, så føler jeg at noe inni meg begynner å lande.  Jeg farget håret tilbake, til omtrent min orginale farge.  Jeg følte at jeg ikke trengte å være lyseblond for å bli likt, enda jeg aldri egentlig har brydd meg om hva andre tenker.  Men det ligger vell noe i det at alle gutter jeg har møtt har hatt store øyne for lyse blondiner og jeg vil jo være attraktiv. 

 

 Men jeg føler at den jeg skal være begynner å ta sterkere form enn noen sinne.  Etter å ha mistet meg selv mange ganger, så føles det som om en ny port med selvkjærlighet står for tur.  Jeg vil ikke være noen eller noe annet enn det jeg er nå.  Kanskje litt sterkere, kanskje litt visere, men det kommer med tiden.  Og med høsten så kommer nok en dag i september hvor jeg blir ett år eldre når klokken slår 14.22.  Og nå teller jeg ned dager.  Fjorten skal det visst være nå.  Fjorten dager til jeg blir eldre og har brukt opp nok ett år av mitt liv eller har fått enda ett tildelt, kommer vell ann på hvordan man ser det.  Og noen få setninger ble visst til nok et langt kapittel om nesten seks ulike år som jeg har glidd gjennom, tråkket opp, snublet i og fått skrubbsår på.  Men jeg ville ikke vært foruten noen ting, nesten.  2018 kunne jeg for det meste gitt bort, mistet eller glemt.  Men det var også gode tider, og de bærer jeg med meg.  Måtte det nye kapittelet som åpnes om fjorten dager bli bra, og kanskje bedre enn noen av de som har vært.  Men lykke til med å slå 2017.  Hvis ett år hadde vært en forelskelse, så hadde jeg falt hodestups <3