Ei lita frihælj

 

Heei vakre mennesker!  Ukene flyr i takt med Norwegian over taket på leiligheta og klokka tikker i takt med hjerteslagene mine, sakte, fort, noe i mellom der.  Det går i rykk og napp.  Hverdagen min består for det meste av jobb, jobb og jobb.  Jeg klager ikke, fordi jeg er ufattelig heldig som har den jobben jeg har, så fine kollegaer og et miljø jeg trives i.  Jeg veit hva det er å stå på bar bakke og søke og ønske, og ikke komme noen vei, så jeg er takknemlig og tar det virkelig ikke for gitt.  Man blir lei og sliten, men det betyr ikke at jeg er heldig og veit det.  Og det blir et par byturer i ny og ned og litt vennetid, så jeg skal absolutt ikke klage.

 

I helga hadde jeg endelig frihælj og det var deilig å sette seg på toget med is fra McDonalds, kofferten pakket og skuldre som senker seg.  God musikk i øret og lukkede øyne.  Alle murene jeg bygger opp ubevisst faller ned når bussen nærmer seg hjemme, og jeg blir mer åpen, følsom og sårbar.  Det er deilig å slippe det fri, men også litt overveldende.  Men ingen ting er bedre enn å komme hjem etter en lang måned vekke med mye å gjøre, lange dager, lite søvn og mye tanker.  Og jeg kom hjem til et helt nytt og oppusset rom og fikk sjokk da jeg åpnet rommet mitt.  Jeg dro fra kaos og pappesker, og kom til et hotell.  Mommy hadde gjort alt det mens jeg var borte, og det ble dødsfint.  Sov som en unge hele natta og det var deilig å sove ut.  Og det er så koselig å besøke familie da man først er hjemme.  Tok en kokosbolle og en Pepsi Max hos Mommo og ba både hu og tante på middag.  Jeg er et familiekjært menneske og får påfyll når jeg er rundt de jeg er glade i.  Lørdagen gikk for det meste til å kjefte og sværte bak rattet til og fra Sverige i sørpete føre, bløt snø og dårlig sikt i ruta.  Var lite fornøyd på vegen, men hadde det sjukt koselig med shopping, mat og en av mine beste venner.

 

Lørdagskvelden dro vi til pappa og det er godt jeg har tid til å foredele meg litt.  Jeg skulle ønske jeg kunne delt meg i en million biter, så alle kunne få en bit hver.  Men over til noe annet.  I dag har jeg brukt fridagen min på å fylle lagrene med energi og styrke med healing og jeg får alltid en ny driv av å komme dit.  Skuldrene senkes, hjertet fylles med ro og sjela kommer hjem.  Jeg har også vært på en liten bytur, og det er deilig å rusle i gatene som er pyntet av lys og julekuler, selv i regnet.  Og er det noe som har gitt meg noe i dag, så er det disse ordene: “Husk at du er sentral i ditt eget liv.  Det er dine valg, dine tanker, og ingen kan bestemme hvilken vei du skal gå.  Og husk at tankens kraft er større enn du tror”.  Og sistnevnte er nok ganske sann.  Jeg elsker jo å drive med sosiale medier og har ønsket meg det en stund.  For ett par uker siden tok jeg over Instagram til DNA Strømmen, hvor jeg jobber.  Nå blir det inspirasjon, nyheter, tips og styling.  Dere finner oss på @dnastrommen.

 

Nå ser jeg så ekstremt fram til å telle ned til jul, besøke Jul i Vinterland og kose meg i sofaen med julefilmer samtidig som jeg spiser hjemmebakte pepperkaker og varm gløgg med mandler.  Jeg tømte hjertet mitt sist og jeg står ganske likt når det kommer til romjulstida og nyttår, fordi det vil være noe som mangler, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt hvor jeg jobber med å akseptere alt som har skjedd, være takknemlig for det jeg har fått og se frem mot noe lyst og vakkert.  Og man veit aldri hva som venter bak neste sving, hvem fremtida skal deles med eller hvor man skal havne hen.  Men jeg velger å tro at livet har ført meg akkurat dit jeg skal, og at fremtiden gir meg det jeg skal ha og fortjener.  Og jula er den beste tiden av året, så ingen ting skal få ta fra meg den kjærligheten og gleden jeg har til tida som kommer <3

 

Carter Beauty // Lyko

Reklame | Lyko

 

Heei vakre mennesker og gratulerer med farsdagen til alle fedre der ute!  Ikke minst til min egen pappa som alltid er der, som jeg er veldig glad i.  Og til mine to bestefedre som begge har gått bort, men som er dypt savnet.  Jeg er heldig som har min pappa, men vil sende masse kjærlighet til de som aldri fikk en pappa, de som mistet en eller som har mistet kontakten.  Hjertet mitt er hos dere i dag <3

 

 

I september inngikk jeg mitt første samarbeid med Lyko og var veldig fornøyd!  Jeg fikk prøve en del beauty must haves fra deres eget merke og det var god kvalitet for en billig penge.  I oktober spurte de meg igjen om jeg ville gjøre enda et samarbeid med de og var rask med å si ja.  Denne gangen skulle jeg få velge meg noen goodies fra sminkemerket Carter Beauty by Melissa Carter.  Jeg visste ikke hva jeg gikk til siden jeg aldri hadde verken hørt om eller testet merket før.

 

 

Valgte meg et øyenskyggepalett i varme farger.  Jeg synes ikke at jeg kler kalde farger når det kommer til min hudtone.  Øyenskyggene var godt pigmenterte og satt godt på.  Utrolig fint palett!  Jeg valgte også to leppestifter, en flytende og en vanlig.  Begge to i en mørkere rød farge som jeg synes er utrolig nydelig.  Begge to var lette å påføre og veldig fine på.  Og det som ble min favoritt, den flytende eyelineren.

 

 

Jeg har aldri klart å påføre en flytende eyeliner og har egentlig gitt helt opp.  Det blir aldri rett, den blir aldri skarp og det blir aldri et pent resultat.  Jeg var veldig skeptisk da jeg la denne i handlekurven på nettet, men ville teste den og gi den en sjanse og takk Gud for at jeg gjorde det.  Den er så enkel å påføre.  Det følger med en liten kost som gjør påføringen presis og lett.  Jeg har fått eyelineren fin og skarp og til og med brukt eyeliner om morgenen før jeg skal på jobb da jeg har dårlig tid.  Det sier vell sitt!  En soleklar favoritt.  Produktene koster nesten ingen ting heller, og de holder god kvalitet.  Det blir faktisk ikke bedre enn det!

 

 

Lyko har både nettbutikk og fysiske butikker.  De leverer rett på døren om du bestiller på nettet og det er kort ventetid.  Produktene er godt pakket inn, så du trenger ikke bekymre deg for knust øyenskygge eller knekt leppestift.  De har mange kjente og kjære produkter og merker å velge i.  Lyko selger også sitt eget merke, som holder god standard.  De fysiske butikkene har også godt utvalg, rene og ryddige lokaler og flinke ansatte.  Selv har jeg fått god hjelp, når jeg har tittet innom butikken på Oslo City.

 

 

Jeg er nok en gang utrolig fornøyd med produktene og føler at de gir det de lover, ser ut som på bildene og holder den standaren Lyko har.  Jeg hadde aldri hørt om Carter Beauty, men jeg kjøper gjerne produktene fra merket igjen.  Og den flytende eyelineren har blitt et must i sminkepungen min.  Så hvis du har slitt med å få en skarp og fin eyeliner som meg, så burde du prøve den.  Øvelse gjør mester, men den gjør jobben ti ganger lettere.  Veldig fornøyd!

 

// @lyko #lyko

Tiden etter jul

 

Jul er magi, men det kommer en tid etter det også!

 

Heei vakre mennesker!  Tenk at vi allerede har startet på november og at det er under en måned igjen til desember er i gang.  Jeg er så gira på julekos, tid med familien og en av de fineste og mest harmoniske kveldene i hele året.  Jeg gleder meg til å få stemninga helt under huden, til det kribler i magen bare av å våkne om morgenen og til snøen fyller de grønne engene som når har blitt grå.  Jeg gleder meg til å synge kalender-sangen til dere hver eneste dag og se butikkene fylles opp med pynt og stæsj for fullt.  Jeg gleder meg til å få opp min egen julepynt og kjenne roen komme.  Men det er mye jeg ikke gleder meg til også.  Jeg er på et veldig godt sted i livet om dagen.  Jeg trives godt i jobben min, bor trygt og godt i Oslo og liker meg her.  Har møtt så mange fine nye mennesker siden jeg startet jobben i august og føler også at jeg har klart fint å holde kontakten med de som hengte på fra før av.  Helsa mi er ikke mye å klage på heller, heldigvis.  Jeg føler at jeg får uttrykket meg og vært kreativ både på og utenfor den vanlige hverdagen.  Det blir lite familietid, men ekstra fint når jeg faktisk ser de.  Jeg føler meg trygg og bra i egen kropp og det føles bra å være mer tilstede.  Jeg er ufattelig heldig med livet om dagen og nyter hvert eneste minutt hvor ting faktisk er bra, men alt er jo ikke bra.  Og det er ganske menneskelig!

 

Kjærlighet er noe sjukt fint man får oppleve ett par ganger i livet om man er heldig.  Jeg var så heldig.  Jeg falt med hodet først og ble tatt i mot av de varmeste, tryggeste armer.  Det kan ikke legges skjul på hvor lykkelig jeg var da ting var på topp og hvor ofte det holdt seg der.  Alle rundt vet at de armene var de sterke og trygge og ble som et hjem for meg.  Det var mitt pusterom, mitt hvilested, min glede.  Og livet har oppturer og nedturer, og vi sto i de sammen.  Kanskje flere enn mange andre har stått i sammen på to år sammenhengende.  Mange vakre stunder, noe trist og noe traumatisk.  Men vi klarte det, vi to.  Men når alt blir svart og alt håp virker brent og nedgravd, og avstanden blir for stor, så skal det mye til for å seile seg inn igjen.  Sorgen ble større enn gleden og tiden virket så knapp.  Og jeg mistet min trygghet.  Den døde ikke, men den forsvant.  Jeg gikk fra den og gikk fra meg.  Hver vår båt, hvert vårt seil.  Men ulike destinasjoner og ulike kompass.  Pilene pekte ikke lenger samme vei.  Livslinjene gled fra hverandre og skulle aldri henge sammen igjen.  Hjertene våre begynte å banke ulikt og følelsene var uenige.  Alle som har følt noe dypt, vet at sorgen kan bli stor og større enn verst.  At man kan gråte i løse lufta på en solskinnsdag.  At tankene kan ta over, selv på den mest spennende konsert.  At hendene kan begynne å skjelve, selv når du danser og har det gøy.  At du kan bli trist av helt normale ting som en parfyme eller et stykke tøy.  Og man kan aldri bli nok forberedt og man vet aldri hva man går til, ikke engang om hjertet har knust før.

 

Og det vakre vestlandet ble som ett andre hjem.  Jeg hadde ingen ting der, jeg hadde ingen egne fire vegger med tak på eller et kjøleskap fylt med egg og salat. Jeg hadde ikke en jobb å gå til eller noe som bare var mitt, men jeg hadde deg.  Og vestlandet ligger så dypt nede i nervene mine, renner daglig gjennom blodet mitt.  Selv deler av meg er bygget med arv fra den fineste delen av vårt lille land.  De dype dalene, det klare vannet, de høye fjellene og smale veiene. Jeg kjenner en indre ro bare jeg nevner det, og nesten ett par tårer som presser på.  Fordi en del av meg lengter sånn dit, oftere enn folk tror.  Jeg savner den roen jeg får når jeg er der.  Hvor deilig det var å forlate Oslo gjennom lufta og lande til en frisk og kjølig bris på Bringeland.  Og jeg lurer noen ganger på om det var fordi jeg visste du ventet på meg eller om det er fordi det skjer noe med kroppen min da jeg kommer dit, kanskje begge deler.  Men en dag skal jeg bo i et lite, koselig hus ved vannet og jeg håper jeg deler tak med en handy vestlending som bare er min.  Det har jeg sagt lenge, og dere vet jeg er sta.  Hjertet vil ha det hjertet vil ha.

 

Men over til jul igjen.  Stemmen min piper og hjertet hopper over et slag bare noen nevner jul og adventstid, fordi jeg gleder meg like mye som jeg gjorde da jeg var liten.  Ingen glede er mer ærlig, ren og sterk enn gleden hos et barn.  De føler den, utrykker den og nyter den, uten bekymring eller redsel for at noen skal ta den eller at du aldri vil oppleve den igjen.  Og jula vil alltid stå støtt og sterkt hos meg.  Jeg er glad i den og lite kan knuse det.  Men jeg gruer meg til tiden etter ribba har sunket ned, gavene er åpnet og papirer i lag med barnåler ligger strødd.  Jeg gruer meg til roen har sunket dypere enn på lenge og forventingene har lagt seg.  Jeg gruer meg til å se kofferten min stå urørt og upakket i et hjørne, mens andre juledag står for tur og jeg fortsatt skal være hjemme.  Jeg gruer meg til å vite at jeg ikke har en flytur foran meg og at jeg aldri bestilte en billett.  Jeg gruer meg til den tiden hvor jeg innser at denne tiden aldri igjen vil bli som før og at vi ikke skal veksle gaver, spise middag hos bestemoren din eller feste med vennene dine.  Jeg skal ikke grue meg til å åpne pakkene fra deg og jeg skal ikke hoppe som et barn i spenning når du åpner dine.  Jeg skal ikke putte de kalde føttene mine på dine varme eller spise vårruller med familien din. 

 

 

 Og når den siste julespenningen har lagt seg i takt med hjerteslagene mine, så vil jeg også innse at nyttår heller aldri blir som før.  Jeg skal ikke være med deg å fylle bagasjerommet med fyrverkeri og du skal ikke være med meg på romjulssalg.  Vi skal ikke spise pizza mens vi ser på Harry Potter og du trenger ikke å dytte meg inn på Burger King fordi blodsukkeret mitt går til bunns.  Vi skal ikke spise julemat til vi sprekker, glitre i takt med smellene fra rakettene eller kysse ett nytt år inn. Tønna blir ett ansikt mindre, det vil vertfall ikke holde mitt.  Og hendene mine vil forbli kalde, de vil vertfall ikke holde dine.  Og jeg har alltid gruet meg til nytt år, fordi da har jeg ett år mindre å leve og blir ett år eldre og det gir meg en vondt følelse jeg absolutt ikke liker og jeg vet at ingen ting vil bli det samme om tre uker, fire måneder eller ett år.  Alt forandres hele tiden og jeg liker ikke store forandringer, vertfall ikke hvis de ikke er bedre eller gir meg noe bra.  Men nyttår har vært en av de fineste kveldene jeg har hatt de siste to årene.  Jeg har blitt en del av noe, noe stort og fint.  Og plutselig er man ikke en del av det lenger og det gjør vondt.  Vondt at alt kommer til å bli som før hos deg, men alt vil være totalt forandret hos meg og jeg gruer meg så mye at jeg føler meg tom bare ved tanken.  Jeg hadde gjort mye for å gå tilbake i tid og forandret noe.  Jeg vet ikke hva og jeg tror vi begge trengte det her, det gjorde vertfall jeg.  Jeg trengte å stå på egne bein, bli sterkere og leve mitt eget liv.  Bygge min egen verden, ta noen egne valg.  Jeg trengte å finne meg selv og bli glad i meg først.  Fordi det dummeste man gjør, det dummeste jeg gjorde, var å bygge min verden rundt deg, fordi når jeg mistet den så mistet jeg meg selv også.  Jeg vet vertfall nå at om jeg skulle være så heldig å finne noen så tvers igjennom god og fin igjen, så skal jeg ønske han inn i den verden jeg har bygget og ta del i hans, men som to hele og fulle individer, ikke ett til sammen.  

 

Man lærer og erfarer på godt og vondt.  Alle sangene vi hørte på bringer mange minner.  Noen ord du brukte ofte får meg til å skvette når andre sier de.  Jeg har blitt mer glad i dialekt enn noen sinne.  Jeg savner å fryse mellom berg og daler.  Jeg savner roadtrips, chille kvelder foran tven og jeg savner til og med å fly med Widerøe, og det er madness i seg selv.  Jeg savner å spise pølse på Esso med Pepsi Max når jeg kommer frem og jeg savner de dype, snille øynene dine.  De sier alt leges med tid, men jeg har gitt tid og mye av det, og det gjør fortsatt vondt.  Og alt går egentlig ganske bra om dagen og dette året har vært en stor opptur for meg.  Fått lappen, flyttet til Oslo, testet det å være flyvertinne og finne min plass i skobutikk.  Møtte mange fine mennesker, og noen som har blitt mine nærmeste.  Jeg har fått reist, opplevd, smilt og tatt min første tattovering.  Sett band jeg har ønsket å se.  Blitt ett år eldre.  Fått tilbake selvtilliten og håpet gjennom Miss Norway, som jeg måtte trekke meg fra på grunn av jobben.  Men jeg fant aldri helt min plass der, så kjipt der og da, men veldig greit nå.  Det har vært så mange oppturer at jeg nesten ikke kan telle dem.  Jeg trodde jeg skulle dø da du ikke lenger var min, jeg her er jeg og lever bedre enn egentlig noen gang.  Jeg puster helt selv, jeg står på egne bein og jeg smiler, ofte.  Danser og ler.  Har det gøy i hverdagen.  Jeg lever livet helt fint uten at du er der.  Jeg trenger deg ikke.  Men det som er ekstra vondt er at jeg ønsker deg der.  Jeg skulle ønske du var en del av det store og fine, ikke bare alt som skjedde på veien for å bygge meg opp til å bli den sterke jenta jeg har blitt og er i dag.  Og det føles også litt kjipt at du var med å forme meg på veien, holde meg oppe og fikk meg gjennom mørket, og at du ikke får delt oppturene, gledene, seierene og de gode stundene.  Du har gått glipp av det beste.

 

Og jeg og Annijor, aka Anniken Jørgensen er ganske like når det kommer til et stykke.  Vi er sterke, men vi føler mye, og det vi føler blir stort.  Jeg har et stort behov for å uttrykke meg, både gjennom musikk og gjennom å skrive og ta bilder.  Og slik som med henne, så har denne sorgen tatt opp en så stor del av livet mitt.  Jeg har prøvd å ta på den og gi den tid, jeg har prøvd å tråkke på den, skyve den vekk.  Jeg har prøvd å hate den, bli glad i den, late som at den ikke finnes.  Og hvor lang tid skal det egentlig ta?  Jeg vil alltid være glad i den gutten og jeg tror nok jeg vil ha en plass i hjertet hans også.  Vi har aldri hatet, kranglet stygt eller gjort hverandre noe vondt.  Han vil aldri være et mareritt fra min fortid eller en person jeg blir kvalm av.  Jeg vil aldri gjemme meg om vi tilfeldigvis skulle møtes på byen eller slenge dritt om han skulle sende en melding.  Jeg er så glad i han og vil nok alltid være det.  Og det er nok der mye ligger også.  At han var min store glede, og han gjorde livet mitt mye bedre enn han kanskje forsto.  Og det er et smell i trynet når det forsvinner som et teppe under beina dine.  Han vil alltid være et fint kapittel i en bok jeg aldri skal åpne igjen. Jeg var din første kjærlighet, du var ikke min.  Du ble min store kjærlighet, jeg ble ikke din.  Og livet går videre, det forsvinner fra meg for hvert sekund som går.  Og jeg er en håpløs romantiker, og verden tar ikke fra deg noe bra for å ikke gi deg noe like bra eller bedre.  Jeg har god tid.  Jeg trives godt alene, overraskende godt faktisk.  Men jeg håper fremtiden er full av latter, oppfylte drømmer og sterkere kjærlighet enn noen gang og jeg gleder meg ekstremt mye til den tiden.  Jeg gleder meg til å kjenne på sommerfugler igjen og bli forelsket.  Spenningen av å bli kjent med noen som gjør livet litt mer spennende, morsomt og trygt.  Noe fint og stabilt.  Man veit aldri, men jeg håper det kommer.  Framtida mi craver en handy vestlending med snille mørke øyne og et fint smil.  Og han må ha humor og et stort hjerte.  Og tidenes fineste personlighet.  Dear future husband, take the turtle under your safe arms and run.  Men det tar litt tid da man skal gå over hav og fjell, i mange mange mil. Håper han bruker god tid, fordi jeg er ikke klar for han helt ennå.

 

Først skal vertfall jula få komme og jeg håper at når andre juledag tikker inn og romjula er i fullt kjør, at ting føles enklere og lengre unna.  At jeg ikke skulle ønske kofferten var pakket eller at jeg skulle om bord på et fly.  Jeg håper at jeg nyter rakettene hvor enn jeg er med hvem enn jeg er med.  Jeg håper at jeg gleder meg til ett nytt år og klarer å nyte kvelden, kanskje mer enn før.  Jeg håper jeg danser på bordet, ler høyt og smiler bredt.  Jeg håper at livet kan gi meg det.  Jeg har insett at et personlig og ærlig innlegg fra meg aldri kan bli følelsesløst eller kort.  Men der har vi meg i et nøtteskall.  En gammel sjel med mye på hjertet, og det virker ikke som at dette hjertet noen sinne blir tomt.  Det blir vertfall lenge til <3