Godt nytt år

//Skrevet i desember 2019

 

2017 var ett av de fineste årene i livet mitt og 2018 var et mareritt. Det året her hadde jeg ingen forhåpninger til, verken gode eller dårlige. Jeg var forberedt og klar på det meste. Alt kunne skje, og det var det jeg fryktet hele tiden, at alt kunne skje, men kanskje mer negativt enn positivt. Jeg var redd folk skulle dø, jeg var redd for at det skulle skje tøffe ting bak fire vegger, jeg var redd folk skulle høyne stemmen eller at det faktisk var enda flere trappetrinn å falle. Og året startet ganske likt som det sluttet. Jeg sto på bar bakke, men jeg hadde det vakreste hjertet jeg noen sinne hadde holdt. Men demonene, sorgen og redselen i meg hadde nok å takle og de tryggeste hendene gled ut av mine. Det ble for mye for oss begge. Og det tøffeste som aldri skulle skje, skjedde. Plutselig var jeg alene igjen. Og det skulle bli den største styrken jeg kunne få. Fordi plutselig var det ingen som sa alt ville fikse seg, plutselig kunne jeg ikke lene meg på min bedre halvdel eller krype tilbake under den varme dyna da verden ble for kaldt. Jeg måtte skape min egen trygghet, finne tilbake til kjærligheten i meg selv og bygge min egen verden, og det var da ting begynte å skje. Jeg fikk en selvtillitsboost gjennom Miss Norway, fikk lærlingsplassen i Norwegian og flyttet til Oslo, og trodde jeg hadde funnet min plass. Alt var snudd opp ned, jeg hadde det fint og prøvde å date igjen. Livet gled og jeg nøt å danse på rosene. Jeg kom også til et punkt hvor jeg og legen min ble enige om å legge antidepressivene mine på hylla, både jobbmessig og fordi ting gikk bedre uten og det føltes som et stort steg. Fortiden var lagt bak meg og ingen ting kunne ta ifra meg den gløden jeg fikk av å sole meg i glansen av oppturer. Men oppturer kommer sjeldent alene og jeg fant aldri min plass.

 

 

Norwegian var ikke noe for meg. Jeg mistet meg selv i søvnmangel, presset av regler og uniform og ensomme netter på hotell. Jeg trodde det var en drøm i oppfyllelse, men det viste seg å være et eventyr med en slutt og en erfaring rikere. Jeg ga fra meg plassen i Miss Norway på grunn av jobben, da den enda virket som et fremtid av gull og grønne skoger. Og jeg angrer ikke på noen av tingene. De førte meg opp og frem og ga plass til sider av meg jeg ikke har sett på lenge.  Og oppi det hele så møtte jeg et menneske som ble til en av mine beste venner. Det ble ikke fremtid og store hjerter, men det ble noe viktigere, et vennskap jeg håper jeg har livet ut. Og jeg fikk oppleve mye i sommer. Jeg fikk kjenne sola steike på huden min mens jeg fløt og følte meg fri i et dypt vann i Sverige. Sene netter med lange samtaler i ei hytte like ved det dype vannet. Jeg fikk reise og det er få ting som gir meg så mye som å sette beina mine på ukjent grunn, å oppleve et nytt land eller et nytt sted. Bare generelt å krysse Norges grenser. Jeg fikk oppleve band jeg har drømt om og gjort ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Og jeg fikk endelig lappen og koste meg bak rattet. Det ble til og med en tur på Raggen. Og jeg fant ut at jeg er overraskende glad i DDE, Vassendgutane og Rotlaus. Og jeg begynte å oppdage nye sider hele tiden og det føltes bra. Jeg fikk dratt føttene mine tilbake til jorda. De lettet vel aldri, men jeg var aldri helt til stede. Og jeg fant min plass i en skobutikk og da var jeg hjemme. Og kreativiteten blomstret igjen. Men når alt var tilbake til skrætsj, så innså jeg at jeg hadde skjøvet vekk og ikke vært ærlig med mitt eget hjerte. Fordi når ting ble bra, så lot jeg meg selv lure og tro at alt var bra, men når alt var tilbake som før, så kjente jeg arrene av knuste biter og hjertet mitt lå strødd. Jeg prøvde å grave de ned, prøvde å lime de på plass, prøvde å male de i ulike farger og håpe de forsvant, men realiteten var tøffere enn som så. Jeg innså mer og mer at jeg savnet de dype brune øynene, den rolige stemmen og de trygge hendene. Fordi ingen har sett meg lavere og elsket meg høyere, utenom min familie. Og alt skjer av en grunn. 

 

 

Jeg trengte å bli selvstendig, bygge min egen verden og finne meg selv. Jeg trengte å elske meg selv først. Og nå står jeg her, ærligere, sterkere og mer tilstede, men det har vært et stort savn. Og jeg lærer meg selv å akseptere for hver dag som går. Jeg vet at det som var aldri kommer tilbake, og det skal det heller ikke. Fordi jeg har det fint i den kroppen jeg er i nå. Det føles fint å være sterk og selvstendig. Men jeg veit at for alltid er veldig lenge, og jeg håper at vi en dag møtes igjen, da hjertet mitt er helt, på rett sted til rett tid.  Og at vi kan mimre, men ikke bli noe mer enn det som var.  Kun takknemlighet for ei fortid. Men det er en prosess og det eneste som kan lege er tid. Du kan shotte ei flaske med whiskey, kysse ti på en kveld eller sove vekk dagene og nettene med sterke piller, men du vil kun skyve problemene vekk, ikke heale dem. Jeg håper det nye året vil gi meg mange opplevelser og erfaringer, ny musikk og et år jeg sent vil glemme. Jeg vil reise, møte nye mennesker og finne biter av meg selv i byer og tidssoner jeg aldri ville lett i. Jeg håper det er en plass til meg på Vestlandet i en uke eller to, jeg ønsker meg tilbake til lave skuldre og ro. Og jeg håper året bærer med seg alle jeg er glade i og kanskje hjertet mitt igjen vil falle på gli. Jeg håper året bringer kjærlighet, men jeg har god tid. God helse og gode relasjoner er noe jeg setter høyt. Og jeg håper jeg får utfordret meg på måter som gjør meg til den jeg en dag skal bli. Det er tøft å sitte her å vite at jeg var på Vestlandet i fjor med en herlig gjeng og det fineste ansiktet jeg visste om, men jeg aksepterer at livet sendte meg på egne eventyr og jeg håper at alle der har det bra. Jeg åpner hjertet og armene for sene kvelder, latter, ny energi og et nytt år. Måtte det nye heale det gamle. Måtte hjertene våre bli hele igjen, tankene være positive og fremtiden være lys. Kjære 2020, be good! Godt nytt år❤️