Ut i det fri

 

Hei nydelige mennesker!  Plutselig gikk det to måneder til dere hørte fra meg igjen.  Det går så i rykk og napp med energi, overskudd og tid, og da er ikke akkurat første prioritet å la hendene gli over tastene med hvert eneste ord som hjertet kaster ut der og da.  Jeg savner å skrive, det skal sies.  Og det er alltid deilig å lette litt på trykket også.  La ordene forme det tankene hiver frem og tilbake i hodet.  Og det har vært rare og forvirrende tider, det skal sies.  En pandemi er ikke akkurat en hverdagskost.  Plutselig var det ekstra mye å forholde seg til, og man prøver å passe inn i en ny hverdag med nye rutiner, tanker og forhåndsregler.  Men det har skjedd mye siden jeg sist lot hendene gli over tastene.  Jeg er halvveis tilbake i jobb igjen og det var deilig å komme tilbake til herlige kollegaer og en litt mer bussy hverdag.  Jeg er en rastløs sjel som trenger å føle meg nyttig, og man kan ikke rydde og vaske leilighet hver eneste dag i en måned.  Jeg trenger å gjøre noe, forme noe, bruke energien min på noe.

 

Sist jeg blogget var min første dag ute etter karantenen.  I dagene som fulgte så trengte jeg å komme meg mer og mer ut.  Se omverden, puste inn frisk luft og bevege beina mine mer enn ti meter om gangen.  Det tærer på psyken å føle seg innelåst og jeg er en sånn person som trenger å føle seg fri.  Jeg blir klaustrofobisk av å føle meg innesperret.  Man skal absolutt ikke klage, fordi å holde seg inne i eget hjem, på en sofa, med mat på bordet og tak over hodet er absolutt ikke mayday.  Men jeg skal ærlig innrømme at det var tøft for hodet.  Netflix og senga er ikke så gode venner som jeg først trodde.  De er fine å ha, men ikke like gøy når du er stuck.  Vi nordmenn er godt vandt.  Vi lever godt, det skal sies!

 

 

Jeg fikk endelig sett vennene mine igjen, med avstand selvfølgelig.  Det å komme seg ut og se kjente fjes er en gave i seg selv.  Tenk så heldig man er som har mennesker å komme ut til.  Det knuser hjertet mitt å tenke på at dette er hverdag for mange, det å sperre seg inne, uten å bevege føttene utenfor døra og ha noen som møter deg med åpne armer da vinden tar tak i håret ditt og sola skinner på huden din.  Jeg er heldig og jeg håper jeg aldri glemmer det.  Jeg var også heldig i uhellet som hadde kjæresten min ved min side.  Jeg hadde taklet det ganske dårlig uten.  Han gjør hverdagen min lys og fin, og han får beina mine ned på jorda hver eneste gang energien tar tak i kroppen min og rister den urolig.  Hver gang det kribler i føttene og jeg må bevege på meg, så holder han hånda mi og får meg til å tenke på noe annet.  Det er hverdagsluksus det.  Håper jeg aldri må leve et liv uten.

 

Og jeg fikk endelig besøke familien min, etter flere måneder uten.  Livet er ikke det samme uten de jeg er glade i.  Skuldrene senker seg alltid når bussen nærmer seg Solør.  Bygda gjør noe med meg.  Før føltes det som en flukt å komme seg til byen for å utvide horisonten og se noe større, og kanskje passe inn.  Nå er det en ro og frihet å komme hjem, fordi naturen har en spesiell plass i hjertet mitt og familien min vil alltid føre meg hjem.  Jeg vil nok aldri passe inn på bygda, glittersko og rosa fuskepels med drømmer større enn Norge har sjeldent blitt hverdagskost der.  Men så har vell aldri livet mitt vært basert på å passe inn heller, og det er helt greit.  Jeg var så heldig å få tilbringe påsken med mine kjente og kjære, hilse på det nye søskenbarnet mitt og nyte noen dager med lave skuldre og god plass til neste nabo.  Jeg endte også med å klippe av meg nesten ti centimeter og de som har lest bloggen min lenge og kjenner meg vet at forandring er noe jeg ofte trenger.

 

 

Våren og sommeren byttet på å ta plass og været gikk opp og ned, og med dagene, så kom det mye tid til å være kreativ og gjøre noe av det jeg synes er veldig gøy, altså å ha på kule antrekk og ta bilder.  Det høres ekstremt overfladisk ut, men beina mine er sjeldent mer enn tre centimeter over bakken, så jeg veit at jeg ikke flyr enda.  Det er noe med det å føle seg fin, utvikle seg innen foto og redigering og ikke minst det å stå foran kameraet.  Jeg har tidenes mest tålmodige kjæreste, det skal sies!  Og det er ekstra stas når noen ser noe kult i det jeg gjør.  Jeg gjorde et sponset innlegg med en ny nettbutikk som het Dagfryd og to av outfitbildene mine havnet på Monki sin nettbutikk, under produktene jeg brukte.  Det er alltid gøy!  Og det skal også sies at jeg har vært mye på Ikea de siste ukene.  Interiør har fått stor plass ved siden av min passion for mote.  Estetikk står høyt hos meg, og det føles ryddig i hodet mitt da det er fint rundt meg og jeg har det bedre da også.  Kontrollfreak har jeg alltid vært, og litt flink pike også.

 

Det ble en koselig jentetur med engangsgrill og pølser i Forgnerparken i slutten av april og et par turer til koselige Hadeland.  Det gir meg så mye å komme meg litt ut og være sosial med folk som gir meg energi.  Lillebror tok seg også en tur til byen og jeg setter alltid like stor pris på tiden jeg får med han.  To hoder høyere enn meg og setter alltid ting i nye perspektiv.  Han lærer meg mye og jeg er heldig som har et menneske som han i livet mitt.  Bedre lillebror skal du lete lenge etter!  Og mellom byturer og outfitbilder, så tok jeg motet til meg og hoppet utenfor komfortsonen min.  Jeg hadde livecasting for Junkyard på storyen deres og det var både skummelt og gøy, og jeg følte selv at det gikk bra.  Litt klønete, litt gira, litt klein, men det er jo tross alt slik jeg er.  Som kollegaen min sa: “Om noe går skeis, så får du ta det på sjarmen”.  Jeg hadde så mye adrenalin da det var over, og jeg håper virkelig at de tar kontakt da grensene til Sverige åpner igjen og vil bruke meg som modell.  Det hadde vært ufattelig gøy!

 

 

Jeg feiret 17. mai hjemme og hadde på bunaden min.  Det fineste og mest verdifulle plagget jeg eier!  Tenk at bestemora mi har laget den til meg.  Alle de timene av livet som hun la ned med håndarbeid i stolen sin, for at jeg skulle få bære bunad stolt hver eneste store anledning resten av livet.  Det er kjærlighet det! Det ble ikke russetog eller kaos i gatene, men det ble den årlige softisen på Snacksen, bilder i finstasen ved utsikten til Glomma og godt selskap.  Det ble også iskake hos bestemor og møte med slekta.  Og hvis ikke det er en godkjent 17. mai, så vet ikke jeg.  Og rett før jeg dro hjem for å feire med mine nærmeste, så fikk jeg nytt blekk på kroppen.  Jeg skulle egentlig ta min andre Tattoo i januar, men mai var innafor det også.  En G-nøkkel på høyre arm og jeg er så fornøyd.  Musikken min har stått på stedet hvile lenge nå, men jeg veit fortsatt ikke hvem jeg hadde vært uten og det er et symbol på det.

 

 

Og plutselig har jeg ramset opp to måneder igjen, slik de siste blogginnleggene har blitt.  Helsa mi er fortsatt ikke stabil og den har vell egentlig aldri heller vært det.  Hverdagen utmatter meg og den burde ikke gjøre det.  Jeg gleder meg til den dagen jeg våkner uthvilt, til hjertet slår stabilt og til livet blir en rettere vei med mindre svinger og bakker.  Det vil alltid være oppturer og nedturer i livet, men det er ikke like vanlig når det kommer til en tjueen år gammel kropp.  Sjela er kanskje gammel, men hjertet skal slå i mange år enda og det hadde vært deilig med overskudd til å bære hvert bein i kroppen på reisen.  Men selv om jeg har undret i årevis uten svar, så tror jeg det kommer bedre tider, og det er verdt kampen.  Ellers er livet ganske fint og trygt om dagen.  Jeg har dagene mine på jobb, jeg har gode venner rundt meg, været stråler og jeg er ganske sikker på at det blir en fin sommer.  Jeg håper på sene kvelder med nye minner, mange dager på stranda med vann til skuldrene og solbrun hud.  Jeg håper det blir en sommer jeg vil huske og se tilbake på.  Men jeg tar dag for dag, og nyter hvert øyeblikk jeg kan få!