Feminist // Kvinnedagen

08.03.18 // KVINNEDAGEN

Gratulerer med kvinnedagen, alle sterke, vakre, mektige, lidenskapelige, snille og fantastiske damer der ute!  Takk for at dere er med på å bygge opp en nasjon som er likestilt, mer respektfull og som åpner øyne.  Det er 105 år siden kvinner i Norge fikk stemmerett.  1913, og den planeten her har vært i live i over 2000 år!  Det er på tide at vi damer kan vise at vi kan få til akkurat det samme som menn kan♥

Jeg er en stolt feminist.  Og jeg er lei av at for ser stygt på meg når jeg sier det, som om jeg er syk eller ekkel.  Å være en feminist betyr at du vil ha likestilling, at både damer og menn skal ha samme rettigheter.  Menneskerettigheter kalles det, men er ikke vi kvinner verden over mennesker vi da?  Feminisme betyr ikke at man hater menn eller at kun damer eier denne planeten.  Da går vi over til ekstreminisme og det er jo noe helt annet igjen som ikke har noe som helst med feminisme å gjøre.  Både damer og menn kan, og burde være feminister.  Alle unner vell menneskeheten menneskerettigheter og lik lønn, på tvers av kjønn?  Og hvis menn ikke ønsker at konene, mødrene eller søstrene deres skal få like rettigheter som dem selv, tenker de på at døtrene deres vil bli født inn i undertrykkelse og uten likeverdighet?  At deres eget avkom, skal føle seg mindre verdt, tjene mindre penger og miste håp og drømmer for fremtiden?  Det er virkelig noe jeg håper alle tenker på♥  

Vi “eier” denne planeten sammen, damer og menn.  Jobber sammen, lever sammen, støtter hverandre, lager bebiser sammen og holder kloden oppe sammen.  Vi trenger alle, uavhengig av kjønn, alder, vekt, hudfarge, fødeland eller seksualitet.  Vi har en lang vei å gå, fortsatt, men jeg gir ikke opp, for meg, alle de sterke damene foran oss som sto opp for samfunnet og gjorde en forskjell, og ikke minst, for alle de generasjonene som kommer etter oss♥

Jeg vil takke alle de sterke damene i livet mitt som som har oppdratt meg til å bli en sterk, uavhengig jente og jeg er takknemlig for at jeg lever i en tid og et land hvor jeg kan heve stemmen og snakke ut, si hva jeg mener og være med på å gjøre en forskjell.  For å hedre alle de som ga oss noe i form for tanker, meninger, rettigheter og stemmerett og for å gi den gaven videre til fremtidige mødre, søstre, venninner og døtre.  Sist, men ikke minst, så vil jeg takke verdens beste Mommy fordi hun er den sterkeste dama jeg vet om.  Den dagen jeg selv får barn, så håper jeg på å bli en like sterk, snill, smart, ydmyk og kjærlig person som mamma.  Og jeg er takknemlig for at jeg har foreldre som alltid har latt meg få være meg, følge drømmene mine, gå i de klærne jeg vil, heve stemmen og si ifra når ting ikke er greit.  Og jeg er takknemlig for at jeg bor i et land hvor jeg har stemmerett, får gå på skole, kan gå i en bikini på stranda og kjøre bil.  Og jeg tar det ikke for gitt, selv om vi egentlig burde det?  Menn har gått på skole, gått i bar overkropp på stranda, kjørt bil og tjent mer i alle år, og de tar det for gitt?  Så selv om dette er en jobb jeg ikke klarer alene, så håper jeg at vi alle kan stå opp for hverandre, for menneskeheten, en gang for alle, slik at alle damer, kloden over, kan få følge drømmene sine, bli uavhengige, tjene egne penger, kjøre bil, studere og gifte seg med akkurat hvem de vil.  Og ikke minst, få heve stemmen og ha sin egen stemmerett!  Så i dag skal vi feire denne viktige dagen og aldri la nedlatende eller tomme ord stoppe oss fra å være de fantastiske menneskene vi er.  Gratulerer med kvinnedagen, alle sammen♥

Hva betyr denne dagen for deg?

Havet brenner

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

//07.03.18

Heei fine mennesker!  Dagen startet litt tidligere enn vanlig i dag.  Hele skolen ble kjørt med buss til Sarpsborg kino for å se en dokumentar om et tema som er ufattelig viktig.  Flyktningskrisa og hvordan den blir behandlet.  Ikke minst, vise at alle mennesker opplever vanskelige ting, uavhengig av fødeland, økonomi, alder, hudfarge, språk og styrke.  Dokumentaren vi så het Havet brenner.  Det er ikke den mest spennende dokumentaren jeg har sett, eller den morsomste, og noen partier var vanskelig å skille fra hverandre, men den ble bygget opp slik med vilje.  Vi fikk se bilder av hundrevis av mennesker som flyktet i gummibåter på Middelhavet.  I dager eller uker, med kun de de går og står i.  På flukt fra krig og andre elendigheter.  Uten mat eller drikke.  Ofte dehydrerte eller med brannskader som har etset fra bensinen fra båten.  Noen sterke, noen syke, noen døde.  Alle på leting etter et bedre liv.  Et liv som er verdt å leve♥

Det ble også tatt opp hverdagslige problemer som en eldre dame som savnet mannen sin som var sjømann eller en liten gutt som måtte få briller for å korrigere synet.  Fordi sammenlignet med både savn og dårlig syn, så er flukt fra noe vondt et mer hverdagslig problem enn folk tror.  Folk dør på havet eller i ørkenen, hver eneste dag.  Både av skader, sykdom, dårlig hygiene, utmagring eller dehydrering.  Vanlige mennesker, akkurat som deg og meg.  Filmen hadde mange sterke scener, hvor blant annet et redningsteam redder en båt med over hundre mennesker, som var på vei til å synke.  Sånn som skjer der nede, hele tiden.  Eller, der nede er vell kanskje et feil begrep fordi Middelhavet er ikke på den andre siden av kloden, det er nærmere enn vi tror.  Både menn og damer, mange gravide, og barn.  De klarte å redde de fleste, men å se at de til slutt bærer opp flere likposer.  Det kjennes på kroppen.  Hva om det var du eller familien din som måtte flukte fra krig?  Fordi hjemmet ditt er i ruiner, byen din er i ruiner, hele landet ditt er strødd i biter.  Og du må legge ut på en reise i vær og vind, i dager, uker, måneder.  Hvor mange av de du er glad i, kan miste livet på veien.  Hva om du og familien din satt i en båt og den begynte og synke og når redningsteamet får deg opp, så blir moren din, broren din eller kanskje barnet ditt båret opp senere, i en likpose.  Jeg kjenner at tårene sitter ganske løst når jeg virkelig setter meg inn i det, fordi selv om det er uvirkelig for oss, så er det en hverdag for mennesker på flukt.  Og man vet aldri, plutselig en dag kan det være vi som må ut på havet i båt, på flukt fra krig og andre elendigheter.  Men tanken på å miste noen av de jeg er glad i, det skjærer langt inne i meg og det er det vondeste et menneske kan oppleve.  Sett deg selv i den posisjonen i tankene dine, så skal du se at livet er sterkere, hardere, vanskeligere og vanligere enn de fleste tror♥

Ei dame fra Leger uten grenser var der i dag, og forklarte før og etter filmen.  Hun har selv jobbet i ulike kriser i tolv år, og har selv vært med og hentet mennesker ute på havet.  De er ikke noe slemmere, voldeligere, frekkere enn noen andre.  Folk klager hele tiden på at flyktninger ødelegger landet og den tanken synes jeg er helt forferdelig.  Som hun sa: “Et menneske forandrer seg ikke på flukt.  Liker de å gå på kino, så gjør de også det etter flukten.  Spiller de fotball eller synger, så fortsetter de med det.  Er de voldelige, så var de nok også det før de la ut på reisen.  Alle mennesker har gode og dårlige sider, men ingen av disse forsterkes, de opprettholdes.”  Jeg synes det var fint sagt, uten at jeg skal gå noe mer inn på innvandringspolitikken.  Jeg er ikke den flinkeste når det kommer til politikk, fordi det er ikke noe jeg har satt meg inn i.  Men det jeg faktisk synes er viktig, det er at hvert eneste menneske her på jorda skal behandles som et menneske og ha de grunnleggende menneskerettighetene.  Ingen skal behandles som dyr, som objekter eller som en ting.  Dyr skal også behandles med kjærlighet og respekt, så misforstå meg rett.  Men det jeg mener er at alle mennesker, uavhengig av hudfarge, kjønn, språk, økonomi, drømmer og mål, skal bli behandlet som de menneskene de er♥

Jeg synes også at det var fint og ganske vondt når hun fortalte om hvordan menneske ble behandlet av helsevesenet i blant annet Italia, og hvordan menneskene i Leger uten grenser tok dem i mot.  Helsevesenet bruker store, hvite drakter og behandler alle menneskene under tall.  Det er helt sikkert effektivt og greit at de er redde for smitte, men som hun sa, så er den en mikroskopisk sjanse for at noen skal bli smittet.  De sykeste hadde aldri klart å legge ut på reisen i første omgang.  Og hadde noen hatt en epidemisykdom, så hadde de fleste eller alle vært smittet eller døde før de i det hele tatt ble reddet.  Leger uten grenser og de fleste vanlige leger vet dette og tar de i mot, håndhilser og møter de som vanlige mennesker.  Jeg hadde takla det dårlig hvis jeg var i nød og ble møtt i en hvit drakt, som om jeg var ekkel eller farlig.  Det er ganske krenkende.  Selvfølgelig, alle brukte den hvite drakten under ebolaperioden, men dette er ikke dødssyke mennesker, dette er mennesker som ønsker seg et bedre og tryggere liv.  Jeg synes det er en fantastisk bra jobb de gjør og det er så fint at mennesker frivillig reiser ut og redder, hjelper og tar vare på andre mennesker, som trenger all den hjelpen de kan få.  Mennesker som deg og meg.  Og jeg håper at jeg også kan få bli en del av dette en dag.  En del av noe større, sterkere, noe mer verdifullt, selvfølgelig noe farlig, men alt i alt, noe som kan redde liv.  Og hvis jeg en dag kan redde liv og være en del av det, så vil det være en sterk og innholdsrik gave.  Fordi uansett hvor klisje det er: “Vi er ofte svake alene, men sammen kan vi utrette noe stort!”♥  

Har du sett dokumentaren?♥

Blir vi noen gang bra nok?

//24.01.18

Heei fine mennesker!  I kveld slo tankene seg fast i hjernen min og det gjorde vondt, veldig vondt.  Men hvis vi ikke kan være ærlige med oss selv, hvem kan vi være ærlige med da?  Noen dager føler man at man ikke strekker til.  Eller at man aldri strekker til.  Noen ganger konstant.  Er det samfunnet som forventer mye av oss, eller det det oss selv.  Kanskje begge deler?  Kommer vi noen sinne til å bli helt og fullstendig bra nok?♥

Man skal være den beste dattera, den fineste kjæresten, den smarteste eleven, ha den slankeste kroppen, den fineste huden, være den beste venninna.  Og attpå til så skal man tro på seg selv, men ikke være selvgod.  Man skal vise hud, men ikke for mye, fordi da er du easy, men hvis du dekker deg til, da er du en grå mus.  Man skal være søt, men likevel sexy.  Og selv om man er fin, så kan man ikke være “finere” enn andre, fordi da blir det feil.  Man skal være populær, men ikke for populær.  Tynn, men ikke for tynn.  Eller ha masse former, men likevel være tynn.  Man skal se naturlig ut, men helst med naturlig sminke eller naturlige produkter, fordi helt naturlig er ikke fint nok.  Og alle guttene og jentene skal like deg, men hvis du går på trynet to eller flere ganger, så er du slut og hvis du ikke slipper noen innpå deg, da er du hard to get.  Hva er det vi gjør med samfunnet vårt?♥

De kravene, de er ikke menneskelige og vi er jo mennesker.  Alle liker forskjellige ting, så i førsteomgang så vil aldri drømmekroppen være den samme, eller drømmehåret, eller drømmehuset, drømmebilen, drømmegutten eller drømmejenta.  Og det er så ufattelig lett å si.  Du er bra nok.  Du er nydelig som du er.  Du er smart nok, flink nok, morsom nok, snill nok.  DU er bra nok.  Vi hører folk si det hele tiden.  Og vi sier det til hverandre hele tiden, så hvorfor er det så ufattelig vanskelig å si det til refleksjonen i speilet?  Hvorfor klarer jeg ikke å se i mine egne øyer og si at du er et fantastisk menneske og du er bra nok, når kan kan se andre i øynene og si de samme ordene og mene det av hele mitt hjerte?♥

Når fikk samfunnet så vridde tanker om hva perfeksjon er?  Fordi enten så burde alle være perfekte, eller så burde ingen det.  Fordi vi er jo på denne jorda av ulike grunner.  Noen blir frisører, andre bygger hus eller biler, noen er lærere mens andre spiller musikk eller jobber i butikk.  Alle betyr noe og har sin egen rolle her på jorda.  Og tenk på hvor mye vi får til.  Bare det å stå opp og morgenen er en suksess i seg selv, og hvis det er vanskelig, så gjør ikke det noe heller.  DU lever.  Hjertet ditt banker.  Sjela di er her.  Det er vakkert!  Kropp har ingen ting i forhold til et vakkert hjerte og en tilstedeværende sjel.  Fordi jeg vet at hjertet mitt banker og sjela mi er tilstede.  Burde jeg ikke kunne si til meg selv at jeg er vakker og et godt menneske da?  Hvorfor må jeg ha stram kropp, spretten rumpe, langt skinnende hår, ren hud og ha uendelig med likes da?  Selv har jeg vokst opp med flink pike syndromet, som det så fint heter og alltid vært en perfeksjonist.  Ikke fordi andre har satt svære krav til meg eller forventet så mye av meg, men jeg har forventet så ufattelig mye av meg selv.  Jeg ville så gjerne gjøre alt, være best i alt, strekke til og være drømmejenta.  Jeg ville være et menneske som folk så opp til og kunne lære noe av, ikke fordi jeg kunne så mye bedre, men fordi jeg har erfart mye på godt og vondt, og kunne hjulpet andre til å innse at de er gode nok eller at de ikke trenger å være best i alt.  Men hvis jeg ikke kan si det til meg selv, hvordan jeg kan inspirere andre da?♥

Det gikk for langt.  Jeg sluttet å spise sukker, kuttet det helt ut.  Trente mye, og ofte.  Gjerne flere timer hver dag.  Sov maks fem til seks timer, og kuttet ned på maten generelt.  Jeg var kanskje flink til å skjule det.  Og alle de koppene med te og sitron.  Alle de gangene på vekten.  Alle gangene jeg så alle de pene, slanke jentene på weheartit og ville være sånn.  Hva fikk jeg ut av det?  Seks måneder på sofaen, med utmattelse for tredje gang.  Kroppen ble underernært og bleik og tom.  Jeg ble enda mer deprimert og ville ende alt, gang på gang.  Alt rundt meg bare raste sammen.  Men hvorfor er det så få som egentlig vet disse sidene om meg?  Sikkert fordi jeg hater å være svak, liker ikke å ta de tunge samtalene, stoltheten sviktet gang på gang og jeg ville ikke ha hjelp, fordi jeg skulle klare alt selv.  Hjalp det på selvbilde, det å spise mindre, eller trene for å se bra ut, eller det å gjøre det dårligere i alt rundt, fordi kroppen var for sliten.  Man føler seg så ufattelig mislykka, og i veien, og dum og ekkel og at man aldri blir bra nok.  At man aldri er nok.  Eller strekker til nok♥

Det har vært en lang vei å gå, men har jeg lært noe av det?  Ja og nei.  Jeg har så ufattelig mange fine mennesker i livet mitt som alltid er der.  Foreldre som bryr seg om meg.  Venner som banker på døra mi.  En kjæreste som har sett meg svak, men som elsker meg like mye som når jeg er sterk.  Selvbildet har økt masse.  Jeg takler mat og trening mye bedre, selv om det alltid vil være i tankene mine.  Søvn er vell det viktigste jeg har fått inn i livet mitt og medisiner for å holde meg i sjakk.  Jeg har mange dager som disse, hvor man bare føler seg alene, mislykka, lite attraktiv, upopulær, annerledes og et dårlig menneske.  Så hva er det egentlig jeg prøver å fortelle dere?  Jeg er ikke perfekt på noe som helst vis.  Jeg blir ofte sett på som blondina, som kun bryr seg om klær og skjønnhet, som spiser mye og trener, som blogger og tar bilder, som kan virke litt dum og kun bryr seg om de store tingene i livet.  Men jeg er ikke håret mitt, eller alt jeg putter i ansiktet, eller alle bildene jeg tar eller tingene jeg kjøper.  Jeg føler at det er så mange som overser den jeg er, fordi de tinga jeg liker som er rundt meg.  Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si, men jeg håper det kan hjelpe noen av dere der ute.  Å dele erfaringer, være åpne og vanskelige ting og det å vise at man ikke er perfekt skal ikke være tabu, fordi de fleste av oss sliter med noe.  Jeg gleder meg til den dagen jeg kan se i speilbildet og elske det jeg ser, fordi jeg er et friskt menneske med gode verdier, og ikke være usikker eller kun se kroppen som bærer meg.  Og jeg håper jeg ikke er alene om det.  Fordi selv om vi er ulike, selv om vi tror på forskjellige ting, kommer fra ulike steder og har ulike drømmer, kropper og sjeler, så burde vi mennesker stå sammen og stå opp for hverandre, og snu oss mot sidemannen og si: “Vet du hva? Du er bra nok” og ta det inn.  For deretter å gå i speilet og si det samme til deg selv, og mene det♥

Ingen kan være alt, men alle kan være noen.  Det er målet med livet, å være det menneske som kan være noen.  Som kan få være seg selv, la kreativiteten blomstre og bare være, uten å måtte være noe spesielt.  Fordi jeg håper dere vil dele reisen sammen med meg, hvor målet er å innse, ikke bare i en uke, eller i en måned, men hver eneste dag, at uansett om jeg ikke ser ut som de vil, eller har mange nok likes, eller har akkurat det samme som alle andre, så er jeg et godt menneske med fine verdier og et vakkert hjerte som slår og jeg er bra nok.  Skritt for skritt, dag for dag.  På veien mot å kjenne seg verdig og bra nok.  Ikke bare i perioder eller en dag iblant, men alltid♥

Har du noen spesielle tanker om dette?

Livet

♥LIVET♥

Livet er å bli født inn i en kald verden, uten noe annet enn et bankende hjerte og de inntrykkene du får.  Livet er å vokse opp og bli formet av de rundt deg, den lærdommen du blir påtrengt og de opplevelsene du selv får kjenne på kroppen.  Livet er å gå på skole og lære, men derimot miste mye fri, glede og tid.  Livet er også når du blir eldre og vil utforske både livet og verden, med andre og på egenhånd.  Livet er å le til du griner og grine til du ler igjen.  Livet er å miste, å elske og den visdommen som dagene gir.  Livet er når du blir forelska og får både føle på sorg og glede♥​

Livet er når man ikke forstår opp og ned, og allikevel blir bedt om å gå til siden.  Livet er å ville leve.  Livet er også de dagene når man vil dø.  Livet er motsetningene å elske og hate.  Livet er å miste og livet er å få.  Livet er antall hender du holder og antall skritt du går.  Livet er å feire.  Livet er å forstå.  Forstå det som er er riktig, men også derimot også forstå det som er feil her og nå.  Livet er å reise seg etter alt går skeis♥​

Livet er hjerteslag eller de gangene det blir knust.  Livet er å håpe, selv om alt tar slutt.  Livet er å tilgi, selv etter dom.  Livet er å glede og strekke ut en hånd.  Livet er tryggheten og alt den gir.  Livet er et kyss og en liten fantasi.  Livet er vinden i håret og solkysset hud.  Livet er å bli gammel og se tiden renne ut.  Livet er når natt blir til dag og dag blir til natt.  Livet er når alt blir svart♥​

Når du tar ditt siste pust og går ditt siste skritt og ser tilbake på alt livet har gitt.  Livet var da, livet er nå.  Livet er å glemme.  Livet er å gå.  Tiden renner hver dag.  Tiden den blir knapp når livet hver dag blir borte, for hver dag og hver natt♥

01.05.17♥​

Hva er din definisjon av livet?

Å elske

Du har aldri elsket, hvis du virkelig ikke har kjent hjerte blø, sjela bli kald og ordene blir tomme. Du har heller aldri elsket, hvis ikke tiden har stått stille, minuttene har løpt og ord ikke har rukket til. Du har aldri elsket hvis kjærlighet har gjort deg blind. Fordi ekte kjærlighet skal åpne øynene dine for en verden du aldri har sett før. Ekte kjærlighet gjør deg ikke blind. Det er tankene dine om hvordan ting skulle vært som gjør deg blind. Det er savnet som gjør deg fjern. Det er lykken som gjør deg litt tilbakestående. Men som en klok person sa til meg. Det er bedre å ha elsket, og mistet, enn aldri å ha elsket♥

Sweatshop // Jeg blir så sint!

Jeg er så forbanna og sint!  Jeg har sett begge sesongene av Sweatshop og hjertet mitt er i en million biter.  Jeg vet serriøst ikke hvor jeg skal starte, men tårene og sinnet skal få vise meg vei.  Å starte med å se at de reiser ned til Kambodsja, bare levevilkårene og standaren der nede.  Det er så uvirkelig!  Det er så uforståelig.  De bor i bitte små skur, for en sum i måneden det skuret virkelig ikke er verdt og det er hjemmet deres.  De bor der, hver dag, og mest sannsynlig så lenge de har råd til å holde det gående.  De syr klær, hele livet, og det er alt de gjør.  De er så flinke, men det er ikke verdt det.  Klær er ikke verdt menneskeliv.  Respekten min til dem kan ikke forklares!  Mange bruker livet sitt på å sy en søm, en søm liksom, hver eneste dag, et helt jobb-liv.  Jeg klager for at jeg er så lei skolen, men de fleste får ikke en gang en utdanning.  De må jobbe for å overleve.  De tjener 3 dollar hver dag.  3 dollar, hva er det?  Det er ingen verdens ting! 

Og man kan ikke si at de er vandt til det, fordi man skal ikke være vandt til noe slikt.  Ingen burde være vandt til å leve i et skur, så vidt ha råd til mat og deretter jobbe fra sju om morgenen til åtte om kvelden, hvor kjeft og besviming er en hverdagslig ting.  Dårlig luft og ingen pauser.  Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.  De sa så ufattelig mye bra i serien, så det eneste rådet mitt er å se Sweatshop serien, både sesong 1 og sesong 2 og dele budskapet videre.  De store kleskjedene er mektige, men alt i alt, er det vi som sitter med makten.  Arbeiderne jobber til den store gullmedaljen, og etter 10 år sitter de ikke igjen med noen ting!  De lever under ulevelige kår.  Mange sulter ihjel, fordi lønnen deres ikke kan betale mat en gang.  Det å få barn er mer en last enn en gave.  Det skal være en fin ting å få et barn.  Man skal ikke trenge å være redd for å gi nytt liv, fordi man så vidt overlever på sin egen lønn alene.  Hvor er hjertene folkens?  Verden tenker for mye på penger, og bryr seg for lite.  Jeg er så takknemlig for at disse episodene ble laget og for at jeg kunne få et innblikk.  Jeg får ikke gjort noen drastisk forandring alene, men sammen er vi mektige.  Sammen er vi sterke.  Det er kun snakk om at de får et par dollar ekstra i året.  De gigantiske kjedene har penger i massevis, men de tenker kun på seg selv, makt og rikdom.  Det må ta en slutt.  Jeg klarer ikke å sitte å se på dette noe mer!♥  

Har du sett Sweatshop? Hvis ikke, finn serien HER!♥

Dop, penger og kriminalitet

Heihei vakre mennesker!  Etter jeg skrev #GirlsUnited innlegget mitt, så fikk jeg en ganske oppvekkende og fin kommentar, og en oppgave jeg tar på strak arm.  Hun spurte om mine syn på rusavhengige og kriminelle, siden jeg sa at alle er unike, verdt noe og at alle hjertet har livet mye livets rett.  Og jeg står for mine ord.  Jeg vil starte med å si at alle er mennesker og at alle gjør feil, det er noe alle må gjennom.  Kriminelle tråkker i feil spor, gjør mennesker vondt og stjeler, mange for å tjene til livets opphold.  Selvfølgelig er det ikke greit og de får kjenne på karma, men veldig mange lærer av sine feil og den fantastiske, gode personen som var langt inne blomstrer ut og viser verden en ny side.  Det finnes jo også onde sjeler som faktisk gleder seg over å såre og skade andre, og det er ikke greit.  Det er faktisk ikke menneskelig.  Det hele starter med at folk ikke har det bra med seg selv.  Man merker det på seg selv også at man er mer negative mot omverden når man er negativ, sint og deprimert enn når man har det bra, er glade og lykkelige.  Det andre punktet i rekka er penger.  Penger er roten til alt vondt.  Man kan ikke kjøpe tro, håp og kjærlighet.  Man kan selvfølgelig kjøpe cupcakes, konsertbilletter og en ferie, men alt i alt, så må man ha en indre ro og glede for å kunne nyte det.  Rike mennesker er ikke så mye lykkeligere enn «oss» andre.  Et rikt hjerte er mye mer verdt enn dyre sportsbiler, designervesker og Spa-hotell.  De fleste kriminelle hadde ikke stjålet hvis velstanden i verden var delt likt, status ikke var en del av verden, hvis alle hadde det bra, hadde mat på bordet, venner og familie og tak over hodet.

En annen viktig sak er alkoholikere og rusmisbrukere.  Petter Uteligger fra TV2 utalte seg med: «Må man se på det som rus eller kan man se på det som medisin?».  Og det ligger mye bak de ordene.  Alkohol og rus blir en avhengighet hvor man flykter fra det såre og det vonde, og man får en indre ro og glede, for en liten stund.  En annen viktig ting å fortelle er at man blir faktisk født som alkoholiker.  Noen er avholds og får aldri alkohol i blodet, og derfor vil de aldri finne det ut.  Det ligger i DNA?et og arv.  Det er ikke noe jeg tror, men det er bevist.  Alkohol og rus har ødelagt mange liv, drømmer og fremtider, og det knuser hjertet mitt.  Det er vondt å vite at folk har det så vondt i livet at de rømmer fra det, og jeg forstår dem.  Jeg forstår at folk trenger tabletter for å sove, jeg forstår at folk tar dop for å forsvinne for en liten stund og jeg forstår at folk inntar alkohol for å føle frihet og et spor av lykke.  På 60-tallet tok folk dop for å se verden vridd og i dag tar man dop for å se verden normal.  Hva har skjedd med verden og samfunnet?  Vi er alle en del av samfunnet og sammen kan vi gjøre en forskjell.  Hva med å ta tak før det blir et problem?  Hva med å ta vare på de som har det vondt istedenfor å skyve dem vekk og se på dem som folk som sliter?  Dem har alle et hjerte og følelser.  For alt vi vet kan det en dag være deg eller meg som sitter der, og hvordan ville du blitt behandlet om du hadde gjort noe kriminelt og var knust over din egen oppførsel, om det var du som hadde drukket vekk livet ditt eller om det var du som nesten hadde tatt en overdose fordi livet ditt gikk rett vest?  Hva ville du gjort da?  Alle er verdt like mye.  Hjelp de som trenger det, om det er noen som sitter på gata, om det er en venn eller om det er noen du så vidt vet hvem er.  Fordi vi er alle mennesker som lærer og feiler, som føler kjærlighet og som føler smerte.  Vi må ta vare på de rundt oss.  For hva ville du gjort om det en dag var deg?  Tenk før du handler, stå for det du sier og husk at det som er gjort, det er fortid, og vi må tenke fremtid.  Spre kjærlighet, bygg andres tro og husk at det alltid er et håp♥


Hva er din mening?♥

#GIRLSUNITED

Mitt bidrag til Nelly’s kampanje #GirlsUnited.

Mitt bidrag til verden er musikken min som kommer senere og bloggen min www.nbt.blogg.no.  Min visjon er å åpne øyne, spre kjærlighet og god energi.  I en verden der det er lett å falle er det viktig å ha drømmer, håp og en god hånd å holde i gjennom tøffe tider.  Jeg bruker bloggen min til å være ærlig med meg selv, spre budskap jeg mener er viktig, dele videre mine ord og til å fortelle at alle er nydelige, hvert eneste hjerte er verdt noe og at hver eneste sjel er unik.  Alle mennesker er like mye verdt og alle er bra nok.  Selvtillit er et vanskelig emne, men jeg har fortalt om min reise og har prøvd å hjelpe mange med mine erfaringer.  Jeg har møtt mange på min vei som har vært på kjøret, men jeg har brukt mye tid, all min kjærlighet og visdom, masse energi og håp til å hjelpe dem.  Man lærer av å feile, og mennesker er lagd for å feile, og for å lære av det, og så andre kan ta lærdom i noens feil.  Jeg vil åpne øyne, gi alle sin plass, vise at drømmer er fremtidens mål og at unge er like sterke som eldre, og at alder ikke definerer en som person.  Det er ord som ble handlinger, en varm hånd som ble en helt og en sterk personlighet som ble et forbilde.  Verden er stor, men den er også veldig liten.  Alle kan få til akkurat det de vil, og det er lett å glemme, men tenk stort, jobb hardt og lev ut drømmene dine.  Du er verdt det.  Og ikke ta livet så seriøst, fordi lykke er mer magisk når du kan le av dine feil og fall.  Og lykke er sterkere når du har reist deg fra et fall.  Du er unik, og du er verdt det.  Never forget it!♥

Hva om morgendagen aldri kommer?

Hva om morgendagen aldri kommer? Har du tenkt på det?  At det siste steget du tar når du legger deg i senga de kan være det siste steget kroppen din noensinne vil ta.  At den klemmen du ga var den aller siste klemmen ditt kinn har gitt.  Jeg synes det er viktig å respektere folkene rundt seg og nyte det livet man har.  Det er en grunn til at ordet takknemlighet finnes, rett og slett fordi man skal være det.  Alle har noe å være takknemlige for.  Uansett hvor mørkt ting ser ut, så finnes det et lys der framme.  Det finnes et mål hvor ting vil begynne å gå oppover.  Man trenger en hard reise for å bli sterkere.  Hvor man kan lære og feile.  Hvor man kan innse hvor stort livet egentlig er.  Hvor man kan se livet i perspektiv.  Hvor man kan se tilbake på både det gode og det vonde og være takknemlig.  Jeg er ung, men jeg har erfart, veldig mye.  Jeg har visdom.  Det finnes mennesker som har mye mer visdom enn meg, også på andre plan.  Men vi har alle en historie, og ingen historie overgår noen andre sin.  Vi opplever forskjellige ting, slik at vi kan lære og feile av hverandre.  Man vet aldri når hjertet slår sitt siste slag.  Ville du gjort det du gjør i dag, hvis du visste at det var din siste dag?


Har du noensinne forlatt noen i sinne og fortalt dem at du hater dem eller at dem ikke er verdt en dritt?  Hvordan føltes det?  Det kan ha vært siste gangen du så denne personen.  Det kan ha vært ditt farvel.  Hvordan hadde du følt deg om ditt siste ord til en person som i bunn og grunn betydde mye for deg var: “Jeg hater deg!”.  Å hate er et ufattelig stygt og mektig ord, men husk at: “Jeg elsker deg!” er minst like mektig.  Jeg føler at begge ordene blir litt misbrukt.  Selv er jeg ikke alltid den som sier de fineste ting.  Jeg har et sinne jeg også, hvor ord som ikke skulle vært sagt, bare glipper ut.  Og jeg angrer, selvfølgelig angrer jeg sykt.  Alt i alt så mente jeg det jo ikke.  Å elske er en ufattelig fin ting, men hva er det egentlig?  Når jeg var liten trodde jeg å elske kun var for voksne, og i perspektiv er det vell også sett sånn på.  Å elske en person er å fortelle personen at du kunne gått gjennom vann og ild for dem.  At de betyr alt for deg.  Det er en veldig fin og mektig følelse.  Hva med hat?  Å si til en person at man hater dem, hva betyr egentlig det?  Jeg hater ikke, eller gjør jeg?  Er det en forskjell på å hate og hate litt?  Ordet er der uansett, og det er mange meninger bak begge ordene.  Det jeg vil fram til er at det er viktig å føle nøye på begge ordene.  Hvis du virkelig elsker en person, så fortell dem dem.  Hvis du ikke gjør det, så ikke si det.  Hvis du derimot hater en person, så ta heller avstand, istedenfor å grille deg selv i demmes nærvær.  Du har all rett til å gå din vei når som helst, men det handler om å være voksen i saken, og si det som det er.  Gjør det ærlig, men ikke hat.  Alltid si hade med kjærlighet, fordi det kan være den siste gangen du sier hade.        


Jeg har hørt mange historier om mennesker som har dratt i sinne og havna i en ulykke.  Sett deg inn i den følelsen.  At du krangler med moren din, eller venninna di eller kanskje kjæresten din og at de velger å reise.  At de er så forbanna at de setter nøkkelen i bilen og reiser.  Det siste du sa var at du hatet dem og at du aldri ville se dem igjen.  Du får en telefon om at personen har havnet i en bilulykke og at vedkommende er livløs.  Personen døde.  Personen som betyr så ufattelig mye for deg, er borte, for alltid.  Og det siste du sa var at den personen ikke betyr en dritt for deg og at du ikke vil se dem igjen.  Du fikk viljen din, men var det det du egentlig ville?  Du må leve med en smerte som du ikke kan ordne opp.  En smerte som vil være der for alltid.  Bare tenk på det.


Fremtiden er uviten.  Man aner ikke hva som skjer rundt neste hjørne.  Man aner ikke hvordan ting blir.  Man aner ikke hvor lenge man lever, og man aner ikke hvor lenge andre lever.  Man vet ikke når hjertet slår sitt siste slag og man aner ikke når man tar sitt siste steg.  Ulykker kan skje når som helst og kroppen kan slutte å virke når som helst.  Man skal ikke gå å tenke på det hele tiden, men jeg vil at dere skal tenke på det.  Ta vare på hver dag og alle du har rundt deg.  Spre kjærlighet og hold det negative for deg selv.

 

Hvis morgendagen aldri kom, hva ville du gjort i dag?♥

  

Gjør en forskjell på kun sekunder

4 jenter blir voldtatt på skolen hvert sekund. Hvor SYKT er ikke det? Gå inn og vedta loven dere også. Ingen fortjener å oppleve noe så ufattelig sykt. Jeg kjenner jeg blir så sint på mennesker som faktisk er syke at de gjør noe sånt! Nå ble det skrevet ordet sykt mange ganger, men det er en god beskrivelse av hele saken. Det tar ikke mer enn noen sekunder. Tenk at du kan gjøre en forskjell på noen sekunder. Del noen sekunder av livet ditt for å stoppe denne galskapen, det er verdt det!  Du finner nettsiden HER.

Vil du være med å gjøre en forskjell?♥