Carter Beauty // Lyko

Reklame | Lyko

 

Heei vakre mennesker og gratulerer med farsdagen til alle fedre der ute!  Ikke minst til min egen pappa som alltid er der, som jeg er veldig glad i.  Og til mine to bestefedre som begge har gått bort, men som er dypt savnet.  Jeg er heldig som har min pappa, men vil sende masse kjærlighet til de som aldri fikk en pappa, de som mistet en eller som har mistet kontakten.  Hjertet mitt er hos dere i dag <3

 

 

I september inngikk jeg mitt første samarbeid med Lyko og var veldig fornøyd!  Jeg fikk prøve en del beauty must haves fra deres eget merke og det var god kvalitet for en billig penge.  I oktober spurte de meg igjen om jeg ville gjøre enda et samarbeid med de og var rask med å si ja.  Denne gangen skulle jeg få velge meg noen goodies fra sminkemerket Carter Beauty by Melissa Carter.  Jeg visste ikke hva jeg gikk til siden jeg aldri hadde verken hørt om eller testet merket før.

 

 

Valgte meg et øyenskyggepalett i varme farger.  Jeg synes ikke at jeg kler kalde farger når det kommer til min hudtone.  Øyenskyggene var godt pigmenterte og satt godt på.  Utrolig fint palett!  Jeg valgte også to leppestifter, en flytende og en vanlig.  Begge to i en mørkere rød farge som jeg synes er utrolig nydelig.  Begge to var lette å påføre og veldig fine på.  Og det som ble min favoritt, den flytende eyelineren.

 

 

Jeg har aldri klart å påføre en flytende eyeliner og har egentlig gitt helt opp.  Det blir aldri rett, den blir aldri skarp og det blir aldri et pent resultat.  Jeg var veldig skeptisk da jeg la denne i handlekurven på nettet, men ville teste den og gi den en sjanse og takk Gud for at jeg gjorde det.  Den er så enkel å påføre.  Det følger med en liten kost som gjør påføringen presis og lett.  Jeg har fått eyelineren fin og skarp og til og med brukt eyeliner om morgenen før jeg skal på jobb da jeg har dårlig tid.  Det sier vell sitt!  En soleklar favoritt.  Produktene koster nesten ingen ting heller, og de holder god kvalitet.  Det blir faktisk ikke bedre enn det!

 

 

Lyko har både nettbutikk og fysiske butikker.  De leverer rett på døren om du bestiller på nettet og det er kort ventetid.  Produktene er godt pakket inn, så du trenger ikke bekymre deg for knust øyenskygge eller knekt leppestift.  De har mange kjente og kjære produkter og merker å velge i.  Lyko selger også sitt eget merke, som holder god standard.  De fysiske butikkene har også godt utvalg, rene og ryddige lokaler og flinke ansatte.  Selv har jeg fått god hjelp, når jeg har tittet innom butikken på Oslo City.

 

 

Jeg er nok en gang utrolig fornøyd med produktene og føler at de gir det de lover, ser ut som på bildene og holder den standaren Lyko har.  Jeg hadde aldri hørt om Carter Beauty, men jeg kjøper gjerne produktene fra merket igjen.  Og den flytende eyelineren har blitt et must i sminkepungen min.  Så hvis du har slitt med å få en skarp og fin eyeliner som meg, så burde du prøve den.  Øvelse gjør mester, men den gjør jobben ti ganger lettere.  Veldig fornøyd!

 

// @lyko #lyko

Tiden etter jul

 

Jul er magi, men det kommer en tid etter det også!

 

Heei vakre mennesker!  Tenk at vi allerede har startet på november og at det er under en måned igjen til desember er i gang.  Jeg er så gira på julekos, tid med familien og en av de fineste og mest harmoniske kveldene i hele året.  Jeg gleder meg til å få stemninga helt under huden, til det kribler i magen bare av å våkne om morgenen og til snøen fyller de grønne engene som når har blitt grå.  Jeg gleder meg til å synge kalender-sangen til dere hver eneste dag og se butikkene fylles opp med pynt og stæsj for fullt.  Jeg gleder meg til å få opp min egen julepynt og kjenne roen komme.  Men det er mye jeg ikke gleder meg til også.  Jeg er på et veldig godt sted i livet om dagen.  Jeg trives godt i jobben min, bor trygt og godt i Oslo og liker meg her.  Har møtt så mange fine nye mennesker siden jeg startet jobben i august og føler også at jeg har klart fint å holde kontakten med de som hengte på fra før av.  Helsa mi er ikke mye å klage på heller, heldigvis.  Jeg føler at jeg får uttrykket meg og vært kreativ både på og utenfor den vanlige hverdagen.  Det blir lite familietid, men ekstra fint når jeg faktisk ser de.  Jeg føler meg trygg og bra i egen kropp og det føles bra å være mer tilstede.  Jeg er ufattelig heldig med livet om dagen og nyter hvert eneste minutt hvor ting faktisk er bra, men alt er jo ikke bra.  Og det er ganske menneskelig!

 

Kjærlighet er noe sjukt fint man får oppleve ett par ganger i livet om man er heldig.  Jeg var så heldig.  Jeg falt med hodet først og ble tatt i mot av de varmeste, tryggeste armer.  Det kan ikke legges skjul på hvor lykkelig jeg var da ting var på topp og hvor ofte det holdt seg der.  Alle rundt vet at de armene var de sterke og trygge og ble som et hjem for meg.  Det var mitt pusterom, mitt hvilested, min glede.  Og livet har oppturer og nedturer, og vi sto i de sammen.  Kanskje flere enn mange andre har stått i sammen på to år sammenhengende.  Mange vakre stunder, noe trist og noe traumatisk.  Men vi klarte det, vi to.  Men når alt blir svart og alt håp virker brent og nedgravd, og avstanden blir for stor, så skal det mye til for å seile seg inn igjen.  Sorgen ble større enn gleden og tiden virket så knapp.  Og jeg mistet min trygghet.  Den døde ikke, men den forsvant.  Jeg gikk fra den og gikk fra meg.  Hver vår båt, hvert vårt seil.  Men ulike destinasjoner og ulike kompass.  Pilene pekte ikke lenger samme vei.  Livslinjene gled fra hverandre og skulle aldri henge sammen igjen.  Hjertene våre begynte å banke ulikt og følelsene var uenige.  Alle som har følt noe dypt, vet at sorgen kan bli stor og større enn verst.  At man kan gråte i løse lufta på en solskinnsdag.  At tankene kan ta over, selv på den mest spennende konsert.  At hendene kan begynne å skjelve, selv når du danser og har det gøy.  At du kan bli trist av helt normale ting som en parfyme eller et stykke tøy.  Og man kan aldri bli nok forberedt og man vet aldri hva man går til, ikke engang om hjertet har knust før.

 

Og det vakre vestlandet ble som ett andre hjem.  Jeg hadde ingen ting der, jeg hadde ingen egne fire vegger med tak på eller et kjøleskap fylt med egg og salat. Jeg hadde ikke en jobb å gå til eller noe som bare var mitt, men jeg hadde deg.  Og vestlandet ligger så dypt nede i nervene mine, renner daglig gjennom blodet mitt.  Selv deler av meg er bygget med arv fra den fineste delen av vårt lille land.  De dype dalene, det klare vannet, de høye fjellene og smale veiene. Jeg kjenner en indre ro bare jeg nevner det, og nesten ett par tårer som presser på.  Fordi en del av meg lengter sånn dit, oftere enn folk tror.  Jeg savner den roen jeg får når jeg er der.  Hvor deilig det var å forlate Oslo gjennom lufta og lande til en frisk og kjølig bris på Bringeland.  Og jeg lurer noen ganger på om det var fordi jeg visste du ventet på meg eller om det er fordi det skjer noe med kroppen min da jeg kommer dit, kanskje begge deler.  Men en dag skal jeg bo i et lite, koselig hus ved vannet og jeg håper jeg deler tak med en handy vestlending som bare er min.  Det har jeg sagt lenge, og dere vet jeg er sta.  Hjertet vil ha det hjertet vil ha.

 

Men over til jul igjen.  Stemmen min piper og hjertet hopper over et slag bare noen nevner jul og adventstid, fordi jeg gleder meg like mye som jeg gjorde da jeg var liten.  Ingen glede er mer ærlig, ren og sterk enn gleden hos et barn.  De føler den, utrykker den og nyter den, uten bekymring eller redsel for at noen skal ta den eller at du aldri vil oppleve den igjen.  Og jula vil alltid stå støtt og sterkt hos meg.  Jeg er glad i den og lite kan knuse det.  Men jeg gruer meg til tiden etter ribba har sunket ned, gavene er åpnet og papirer i lag med barnåler ligger strødd.  Jeg gruer meg til roen har sunket dypere enn på lenge og forventingene har lagt seg.  Jeg gruer meg til å se kofferten min stå urørt og upakket i et hjørne, mens andre juledag står for tur og jeg fortsatt skal være hjemme.  Jeg gruer meg til å vite at jeg ikke har en flytur foran meg og at jeg aldri bestilte en billett.  Jeg gruer meg til den tiden hvor jeg innser at denne tiden aldri igjen vil bli som før og at vi ikke skal veksle gaver, spise middag hos bestemoren din eller feste med vennene dine.  Jeg skal ikke grue meg til å åpne pakkene fra deg og jeg skal ikke hoppe som et barn i spenning når du åpner dine.  Jeg skal ikke putte de kalde føttene mine på dine varme eller spise vårruller med familien din. 

 

 

 Og når den siste julespenningen har lagt seg i takt med hjerteslagene mine, så vil jeg også innse at nyttår heller aldri blir som før.  Jeg skal ikke være med deg å fylle bagasjerommet med fyrverkeri og du skal ikke være med meg på romjulssalg.  Vi skal ikke spise pizza mens vi ser på Harry Potter og du trenger ikke å dytte meg inn på Burger King fordi blodsukkeret mitt går til bunns.  Vi skal ikke spise julemat til vi sprekker, glitre i takt med smellene fra rakettene eller kysse ett nytt år inn. Tønna blir ett ansikt mindre, det vil vertfall ikke holde mitt.  Og hendene mine vil forbli kalde, de vil vertfall ikke holde dine.  Og jeg har alltid gruet meg til nytt år, fordi da har jeg ett år mindre å leve og blir ett år eldre og det gir meg en vondt følelse jeg absolutt ikke liker og jeg vet at ingen ting vil bli det samme om tre uker, fire måneder eller ett år.  Alt forandres hele tiden og jeg liker ikke store forandringer, vertfall ikke hvis de ikke er bedre eller gir meg noe bra.  Men nyttår har vært en av de fineste kveldene jeg har hatt de siste to årene.  Jeg har blitt en del av noe, noe stort og fint.  Og plutselig er man ikke en del av det lenger og det gjør vondt.  Vondt at alt kommer til å bli som før hos deg, men alt vil være totalt forandret hos meg og jeg gruer meg så mye at jeg føler meg tom bare ved tanken.  Jeg hadde gjort mye for å gå tilbake i tid og forandret noe.  Jeg vet ikke hva og jeg tror vi begge trengte det her, det gjorde vertfall jeg.  Jeg trengte å stå på egne bein, bli sterkere og leve mitt eget liv.  Bygge min egen verden, ta noen egne valg.  Jeg trengte å finne meg selv og bli glad i meg først.  Fordi det dummeste man gjør, det dummeste jeg gjorde, var å bygge min verden rundt deg, fordi når jeg mistet den så mistet jeg meg selv også.  Jeg vet vertfall nå at om jeg skulle være så heldig å finne noen så tvers igjennom god og fin igjen, så skal jeg ønske han inn i den verden jeg har bygget og ta del i hans, men som to hele og fulle individer, ikke ett til sammen.  

 

Man lærer og erfarer på godt og vondt.  Alle sangene vi hørte på bringer mange minner.  Noen ord du brukte ofte får meg til å skvette når andre sier de.  Jeg har blitt mer glad i dialekt enn noen sinne.  Jeg savner å fryse mellom berg og daler.  Jeg savner roadtrips, chille kvelder foran tven og jeg savner til og med å fly med Widerøe, og det er madness i seg selv.  Jeg savner å spise pølse på Esso med Pepsi Max når jeg kommer frem og jeg savner de dype, snille øynene dine.  De sier alt leges med tid, men jeg har gitt tid og mye av det, og det gjør fortsatt vondt.  Og alt går egentlig ganske bra om dagen og dette året har vært en stor opptur for meg.  Fått lappen, flyttet til Oslo, testet det å være flyvertinne og finne min plass i skobutikk.  Møtte mange fine mennesker, og noen som har blitt mine nærmeste.  Jeg har fått reist, opplevd, smilt og tatt min første tattovering.  Sett band jeg har ønsket å se.  Blitt ett år eldre.  Fått tilbake selvtilliten og håpet gjennom Miss Norway, som jeg måtte trekke meg fra på grunn av jobben.  Men jeg fant aldri helt min plass der, så kjipt der og da, men veldig greit nå.  Det har vært så mange oppturer at jeg nesten ikke kan telle dem.  Jeg trodde jeg skulle dø da du ikke lenger var min, jeg her er jeg og lever bedre enn egentlig noen gang.  Jeg puster helt selv, jeg står på egne bein og jeg smiler, ofte.  Danser og ler.  Har det gøy i hverdagen.  Jeg lever livet helt fint uten at du er der.  Jeg trenger deg ikke.  Men det som er ekstra vondt er at jeg ønsker deg der.  Jeg skulle ønske du var en del av det store og fine, ikke bare alt som skjedde på veien for å bygge meg opp til å bli den sterke jenta jeg har blitt og er i dag.  Og det føles også litt kjipt at du var med å forme meg på veien, holde meg oppe og fikk meg gjennom mørket, og at du ikke får delt oppturene, gledene, seierene og de gode stundene.  Du har gått glipp av det beste.

 

Og jeg og Annijor, aka Anniken Jørgensen er ganske like når det kommer til et stykke.  Vi er sterke, men vi føler mye, og det vi føler blir stort.  Jeg har et stort behov for å uttrykke meg, både gjennom musikk og gjennom å skrive og ta bilder.  Og slik som med henne, så har denne sorgen tatt opp en så stor del av livet mitt.  Jeg har prøvd å ta på den og gi den tid, jeg har prøvd å tråkke på den, skyve den vekk.  Jeg har prøvd å hate den, bli glad i den, late som at den ikke finnes.  Og hvor lang tid skal det egentlig ta?  Jeg vil alltid være glad i den gutten og jeg tror nok jeg vil ha en plass i hjertet hans også.  Vi har aldri hatet, kranglet stygt eller gjort hverandre noe vondt.  Han vil aldri være et mareritt fra min fortid eller en person jeg blir kvalm av.  Jeg vil aldri gjemme meg om vi tilfeldigvis skulle møtes på byen eller slenge dritt om han skulle sende en melding.  Jeg er så glad i han og vil nok alltid være det.  Og det er nok der mye ligger også.  At han var min store glede, og han gjorde livet mitt mye bedre enn han kanskje forsto.  Og det er et smell i trynet når det forsvinner som et teppe under beina dine.  Han vil alltid være et fint kapittel i en bok jeg aldri skal åpne igjen. Jeg var din første kjærlighet, du var ikke min.  Du ble min store kjærlighet, jeg ble ikke din.  Og livet går videre, det forsvinner fra meg for hvert sekund som går.  Og jeg er en håpløs romantiker, og verden tar ikke fra deg noe bra for å ikke gi deg noe like bra eller bedre.  Jeg har god tid.  Jeg trives godt alene, overraskende godt faktisk.  Men jeg håper fremtiden er full av latter, oppfylte drømmer og sterkere kjærlighet enn noen gang og jeg gleder meg ekstremt mye til den tiden.  Jeg gleder meg til å kjenne på sommerfugler igjen og bli forelsket.  Spenningen av å bli kjent med noen som gjør livet litt mer spennende, morsomt og trygt.  Noe fint og stabilt.  Man veit aldri, men jeg håper det kommer.  Framtida mi craver en handy vestlending med snille mørke øyne og et fint smil.  Og han må ha humor og et stort hjerte.  Og tidenes fineste personlighet.  Dear future husband, take the turtle under your safe arms and run.  Men det tar litt tid da man skal gå over hav og fjell, i mange mange mil. Håper han bruker god tid, fordi jeg er ikke klar for han helt ennå.

 

Først skal vertfall jula få komme og jeg håper at når andre juledag tikker inn og romjula er i fullt kjør, at ting føles enklere og lengre unna.  At jeg ikke skulle ønske kofferten var pakket eller at jeg skulle om bord på et fly.  Jeg håper at jeg nyter rakettene hvor enn jeg er med hvem enn jeg er med.  Jeg håper at jeg gleder meg til ett nytt år og klarer å nyte kvelden, kanskje mer enn før.  Jeg håper jeg danser på bordet, ler høyt og smiler bredt.  Jeg håper at livet kan gi meg det.  Jeg har insett at et personlig og ærlig innlegg fra meg aldri kan bli følelsesløst eller kort.  Men der har vi meg i et nøtteskall.  En gammel sjel med mye på hjertet, og det virker ikke som at dette hjertet noen sinne blir tomt.  Det blir vertfall lenge til <3

 

Frihælj, Harry-tur og konsert

 

Heei nydelige mennesker!

 

Forrige helg hadde jeg endelig en frihælj igjen og bestemte meg for å nyte den hjemme med familien min.  Det er jo kun en helg i måneden, så jeg prøver å utnytte den så godt jeg kan.  Tok toget hjem etter jobb og koste meg foran TV`en med mat.  Hadde en god og etterlengtet treningsøkt forrige fredag, så god at jeg ikke klarte å gå og nesten endte opp med å sove på sofaen.  Gleder meg ikke til å bli gammal!  Tok en skikkelig Harry-tur til Sverige og storhandlet.  Jeg elsker å storhandle, ha kontroll på fryseren og vite at jeg slipper å handle etter jobb hver dag, fordi det er både stress og dyrt.  Et godt tips til studenter og andre som vil spare litt penger og som synes mat er kjedelig å bruke penger på.  Mye mat og mye godis, det må til!  Endte også opp med litt interiør.  Klør sånn i fingra etter å få meg en leilighet og gjøre den akkurat slik jeg vil.  Det blir en gledens dag!

 

 

Hadde en koselig lørdagskveld med alkoholfri sjampis og smågodt.  Fikk rosa vaffeljern i bursdagsgave, noe jeg har ønsket meg lenge.  Jeg er hu som vil nyte lørdagskvelden i sofaen med en kopp te og muffins, for så å være uthvilt og steike vafler på søndag.  Fyfader, lurer på hvordan jeg er da jeg forhåpentligvis er åtti år.  Føler meg til tider gammal allerede.  Forrige søndag dro vi på Disneyland after dark konsert på Rockefeller og de har så mye bra, mye mer enn jeg trodde.  Mange sanger som jeg har hørt mye på og liker som jeg ikke visste de hadde.  Og gitaristen hadde helt sjuke gitarer, jeg er fortsatt fascinert.  Hadde en så koselig kveld med McDonalds, konsert og kyllingkebab til nattmat.  Det slår ikke feil!

 

Denne uka derimot har jeg hatt en koselig fridag nede i byen med en av mine aller nærmeste venner og det var så koselig.  Junkfood på Max og shopping.  Ellers går det i jobb, jobb og jobb.  Hatt familiebesøk i helga og det har vært koselig.  Fått en runde med healing og utfordret meg og gjort noe nytt.  Føler meg sterk om dagen, selv om jeg er sårbar.  Et knust hjerte trenger tid, men tid skal det få.  Jeg er klar for å møte verden med åpne armer, uansett om det er opplevelser eller mennesker.  Jeg tror jeg har en bra tid i vente foran meg og jeg gleder meg til alt.  Skritt for skritt, og alt til sin tid.  Fikk endelig litt tid med bestevenninna mi Silje igjen i dag også og det var både nødvendig og koselig.  Jeg er heldig som har så fine mennesker rundt meg.  Evig takknemlig <3

 

James Morrison

 

Heei vakre mennesker!  For litt under to uker siden hadde jeg endelig min første frihelg siden jeg startet å jobbe på DNA og jeg gledet meg sjukt til å gjøre noe annet enn å bare jobbe, jobbe og jobbe, spise og sove litt.  Jeg elsker jobben min og trives ufattelig godt, men man trenger variasjon og å oppleve noe annet også.  Tok en tur på Rusta, kjøpte noen fluffy kvister til helga og litt godteri.  Lagde taco og chilla foran TVen.  En skikkelig lykkefølelse, litt som å føle seg fri.  Endelig en helg som bare var min, som jeg kunne bestemme over og gjøre akkurat hva jeg ville!

 

 

Jeg og en av mine aller beste venner i hele verden bestilte billetter til James Morrison og det er deilig med litt musikalsk inspirasjon i hverdagen, fordi jeg føler at jeg mister meg selv litt da jeg ikke får drevet med musikk.  Sov lenge på lørdagen, tok middagen på McDonalds og konserten var dødsbra.  Har aldri sett James Morrison live før, så det var gøy.  Og han var minst like flink som forventet!  Broken strings vil for alltid være min favorittsang blant låtene hans og alle på hele Rockefeller sang av full hals når låta startet og det er noe av det fineste jeg vet om, når alle i ett rom er der for det samme og deler en fin opplevelse, noe musikk ofte gir.  Det er alltid gåsehud-materiale.  Også endte vi opp på en bar i nærheten etter konserten, hvor vi spiste litt, for så å ende opp på McDonalds nok en gang for noe søtt.  Det var en ufattelig fin helg.  Hadde det gøy, følte meg ung og fri, og det er ikke så ofte.  Ja takk til flere sånne helger!

 

Beauty Must-haves // LYKO

Reklame | LYKO

 

Samarbeid med LYKO // Reklame

 

 

Heei fine mennesker!  For noen uker siden inngikk jeg et samarbeid med LYKO og det er jeg veldig glad for.  Jeg har både besøkt butikken deres på Oslo City og bestilt fra nettbutikken deres fra før av, og jeg er veldig fornøyd.  Bruker å bestille farge til vipper og bryn, og synes fargene fra RefectoCil er veldig bra.  De er enkle å bruke og holder lenge.  Jeg har ikke fått fargene sponset, men tipser dere om de allikevel.

 

 

Jeg fikk velge meg en liten goodiebag med produkter og endte opp med noen must haves som alltid er kjekt å ha liggende.  Neglefil, negleklipper og pinsett er noe man må ha i veska og en god hårkur slår aldri feil.  Jeg bruker alltid hårkur hver gang jeg vasker håret, og denne fra LYKO sitt eget merke gjorde håret mykt og den luktet godt.  Pinsetten var god å bruke.  Jeg synes noen pinsetter kan gripe litt dårlig.  Jeg valgte også ut en rosa hårbøyle med velur.  Rosa og velur er en sjukt fin kombo og jeg elsker at jeg kan hive på en hårbøyle når jeg skal ta ansiktsmaske, sminke meg eller rett og slett bare holde håret unna ansiktet på jobb.  Jeg har hatt en obsession med hårbøyle det siste året, så en ny i samlinga skadet ikke.  Jeg fikk også med en pakke med seks hårklyper, svarte små.  Spenner og klyper glir ganske lett ut av håret mitt, noe som er ganske irriterende.  Disse holdt faktisk flettene mine på plass på jobb og det er en seier i seg selv.  Hårbørsten var også utrolig god.  Sist, men ikke minst, så ville jeg prøve leppestiften jeg bruker på disse bildene.  Den heter Lipstick shimmer og fargekoden under er 02.  Jeg synes fargen var veldig fin og lett å påføre.

 

 

Jeg er veldig fornøyd med alle produktene og vil minne om at alle produktene er fra LYKO sitt eget merke. De har både nettbutikk og fysiske butikker.  Noen ganger er det deilig å bestille på nett og andre ganger er det gøy å gå i butikk, kikke og teste nye produkter.  Noe jeg derimot ikke er så fornøyd med er kvaliteten på disse bildene, men det er ikke produktene sin feil.  Det blir ikke siste gang jeg handler på LYKO.  De har ikke bare sine egne produkter, de selger også kjente og kjære produkter de fleste har sett eller prøvd før.  De selger alt fra hårprodukter, kremer til ansiktet og sminkebørster med høy kvalitet.  Tommel opp!

 

NettbutikkenInstagram – #Lyko

Sweet 21

 

Sweet 21..

 

 

Heei fine mennesker!  Jeg ble 21 år den 14. september og bestemte meg brått for å feire sweet 21 med mine aller, aller nærmeste venner.  Laidback og chill, akkurat slik jeg liker det.  Jeg liker at man kan ha en samtale med alle, ta det rolig og bare kose seg, uten at det blir fjortisfylla og tull.  Det er ikke helt min greie!

 

 

Lagde pølsepizza og bakte både cupcakes og brownies.  Hadde kjøpt inn litt potetgull også.  Spiste av gultallerkener, pappversjonen.  Litt stas må man jo gjøre ut av det.  Og endelig fikk jeg brukt gullkjolen min, som har hengt til pynt på skapet siden jeg kjøpte den i sommer.  Og matchet den med gullballonger.  Akkurat sånn jeg liker det.  Gull, gull, gull.  Glitter og stæsj.

 

 

Det ble en liten photoshoot på terassen.  Koselig å ha noen ordentlige bilder å se tilbake på fra kvelden.  Og ikke minst gøy å ta bilder når man føler seg ekstra fin.  Og se så fine roser jeg fikk da!  Det ble ingen feiring i fjor med venner når jeg fylte tjue, fordi ting var vanskelig og jeg avlyste det, så jeg satte ekstra stor pris på denne dagen i år.  Jeg og de som alltid er der, uansett hva.  Jeg er glad i dere alle sammen og så takknemlig for at dere ville dele kvelden med meg.  Jeg skulle gjerne bedt alle vennene mine, men det ble bestemt ganske brått og alle de som kom var jo enten på besøk hos meg fra før av eller bor rett ved, så en stor fest får vi heller ta seinere.  Men jeg er hvertfall ekstremt takknemlig og koste meg så mye, så tusen takk for all kjærlighet på dagen min <3

 

Rättvik og Leksand

 

Heei vakre mennesker!  I sommer var jeg, Mommy og en av mine aller nærmeste og beste venner i Rättvik.  Bråbestemte oss for å ta oss en tur og ende opp med en roadtrip til Dalarna.  Burde ha delt det innlegget her for lengst, men har hatt nok å gjøre på jobb.  Jeg trives ekstremt godt i Sverige generelt og føler meg ganske fri der.  Tenker ikke på Charlottenberg og ti minutter over grensa, men Gøteborg og Dalarna og de koselige stedene som skjuler seg som perler når man har kjørt rett-strekkene opp og ned i timesvis.  Det er noe fint og idyllisk med det.  Bestefar elsket Sverige, så det ligger nok litt i blodet mitt.

Det hadde vært Classic car week hele uka, men det hadde heldigvis roet seg ned når vi kom frem.  Jeg synes det er sjarm med gamle biler og litt liv og røre, men det er køer over alt og man kommer aldri frem, verken med bil eller til fots, så det var deilig å kunne gå fritt og slippe timesvis i kø bare for å komme frem til butikken.  Det ble burger i Malung som alltid på veien dit og vi lå på et koselig vandrerhjem like ved sentrum.  Jeg har alltid forbundet vandrerhjem med noe skummelt, men det var veldig koselig der, og ikke minst gode senger.  Det var et gymnas til vanlig, landlig og fint, men vandrerhjem om sommeren.

 

 

 

Noe av det feteste med turen var å spise på Diner 45 midt i sentrum.  Hele restauranten var gjennomført og jeg falt helt pladask.  Til og med de ansatte fulgte stilen.  Det var fete burgere, store milkshaker og sprø fries.  Kjenner jeg blir sulten bare av å tenke på det.  Selv spiste vi i “vraket” av en gammel Amerikaner og jeg var helt i hundre.  Jeg har funnet så mange sider av meg selv det året her, som jeg ikke engang visste fantes eller kunne vokse seg på meg.  Maten var god og jeg løp rundt som en kid og tok bilder, så på alt og tok på alt.  Nesten litt starstruck.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes restauranter med gjennomførte temaer er så sinnsykt kult.  Jeg skal glatt tilbake dit en dag, mens jeg drømmer om å få besøke den originale Diner 45 i USA.  One Day..  Men dette ble rett og slett en av mine høydepunkter.  Også fikk jeg en bitteliten rosa, amerikaner i lekebil og den står til pynt i vinduet mitt.  Forelsket meg helt!

 

 

 

Vi besøkte et Gjestegiveri like ved som viset seg å være en kristen gård for konfirmanter og lignende.  Veldig fint der oppe, og selv er jeg både døpt og konfirmert, går i kirka på juleaften og ved andre anledninger, og håper på å få gå ned kirkegolvet i en hvit kjole en dag, men å sitte å spise middag omringet av konfirmanter i lange, hvite drakter var ikke helt det vi var ute etter.  Det ble pølse og mos på Sibylla og disco-bowling istedenfor, og det passet oss litt bedre.

 

Leksand har vært ett av mine barndomsparadis, som vi omtrent har besøkt hver sommer siden jeg var bitteliten.  Sovet på campingen, kost oss i sommerland, kjørt tube, gokart, spist is.  Og ikke minst alle de rundene med minigolf.  Vi bestemte oss for å ta turen innom på vei hjem fra Rättvik, selv om det var lite folk og dårlig vær.  Mange av attraksjonene var fjernet, stengt eller ødelagt og det knuste litt av barndommen i meg.  De faste tingene var ikke der lenger.  Og det var alt for kaldt til å bade, så vi holdt oss unna både sklier og basseng.  Vi fikk hvertfall kjørt gokart og kikket rundt, men vi var alle litt skuffa.  Det eneste som virkelig var en opptur var den karusellen som kiler i magen da den slipper deg ned og jeg trosset både grenser og komfortsonen min ved å hoppe fra ett utstikk mange meter oppe i lufta og ned på en svær luftmadrass.  Det var mye jævligere og høyere når man sto der oppe og jeg trodde aldri jeg skulle få så panikk når jeg sto der oppe klar til å hoppe, men jeg hoppet uansett og det føltes bra.

 

 

Alt i alt, så var det en ufattelig koselig tur jeg er veldig takknemlig for.  Det er alltid deilig å komme seg litt vekk, se noe nytt og puste, og ikke minst ta opp igjen gamle minner og se gamle steder, og forme noe nytt ut av dem.  Og det skal sies at det var sjukt digg å spise is på Värmlandsporten og komme seg hjem igjen. Uansett hvor fint og koselig man har det på tur, så blir man sliten og det er alltid deilig å komme helt hjem igjen.  Men det blir ikke siste gang jeg reiser dit, plassen min alltid ha en stor plass i hjertet mitt og vi fant ut at det ligger en konsert-arena i nærheten, så kanskje jeg får se noen fete artister der i løpe av de neste årene.  Hvem vet?  Tusen takk Mommy og Marius for en veldig fin tur! <3

 

Kjærlighet // Den ødelagte versjonen

//01.10.19, 01:44

 

“Men du blir aldri helt forberedt på kjærlighet, eller den ødelagte versjonen. Aldri!”

 

Hva gjør man når hjertet fortsatt er knust og savnet er for stort til å takle, og man er for pride til å si de tre ordene Jeg savner deg? Fordi innerst inne vet man at det kun går en vei. Ett bilde kan knuse mer enn tusen ord kan, mens de hadde ikke engang lagt merke til om du forsvant. Og kjærlighet og smerte er stygt. Det er ikke alltid eventyr med happy endings, bryllup og halve kongerike. Det er tårer, sinne og frustrasjon. Og den går ikke vekk med Paracet og annet smertestillende, det er så dypt under huden, går helt inn i sjela og du blir ikke kvitt den. Kanskje etter lang tid vil det føles bedre, men du blir aldri helt smertefri. Du lengter etter det varme og trygge, du lengter hjem. Men plutselig passer ikke nøkkelen lenger og ingen vinduer er åpne. Plutselig må du bygge ditt eget hjem, din egen verden. Grunnmuren glir under beina dine og du mister balansen. Og ingen vil lære deg på skolen hvor vondt det er å elske og miste og ingen vil lære deg kunsten av å lime ditt eget knuste hjerte på plass igjen. Ingen vil fortelle deg at den fremtiden som planlegges ikke vil bli noe av eller at deres veier ikke vil krysses igjen. Ingen vil fortelle om at ett kyss kan bli det siste og at en start kan snu til en slutt. Kvelder blir ikke alltid til netter og to blir ikke alltid til tre. Ingen vil fortelle deg at mennesker kan gå ned på kne og gi deg ett evig løfte og en ring, for så å ta den tilbake. Mange vil gi deg noe å miste, for så å ta det tilbake igjen. 

 

Kjærlighet har ingen utløpsdato eller garanti. Kjærlighet er ikke et uendelig eventyr eller fantasi. Det er sminkefrie morgener og nakne kvelder, den upolerte versjonen uten filter. Det er å kysse noen på panna mens de er syke og bleike, det er å krangle på tomme mager for så å ordne opp rundt middagsbordet. Det er å ta og gi. Det er å være med på den festen selv om du heller vil være hjemme, fordi de har gledet seg eller å se dem vente på benken mens du handler fordi de egentlig hater butikker, men du betyr mer. Det er å gråte seg i søvn, elske til langt på natt, savne, nyte, lengte, og alt imellom. Det er likheter og ulikheter, pluss og minus. Det er å lage lasagne til middag selv om du heller vil ha pizza og dele tannbørste på tur fordi en ble glemt. Det er ikke noe bare roser og stjerner, det er også regn og stormfulle kvelder. Men ingen vil forberede deg på hvor høyt du vil elske og beundre, man hører om det, men tror det ikke. Fy fader så fint kjærlighet kan være, men så vondt også. Det er like vondt og jævlig på skalaen som det kan være stort og fint. Og du vet at det kanskje ikke vil vare, men du vil aldri bli forberedt på at de vil gå videre, at du ikke lenger er den de kjører sju timer for og at det huset ved vannet blir et prosjekt du må ha på egenhånd. Du må se de elske noen andre, og kanskje høyere enn deg. Vite at den varme kroppen sover i noen andre sin seng og at det plutselig er blitt hjem. Du vil se de få barn og gå ned kirkegulvet og det vil gjøre vondt, fordi det var en gang deres, men det ble tatt fra deg. Du vil også innse at det ikke bare er dere to når alt kommer til alt. Det er familier rundt også, som dere blir glade i på tvers og kryss. Du vil bli på fornavn med deres venner og bli en del av det store bildet. 

 

 

Og du vil aldri igjen elske så ufiltrert, uten redsel for å knuse og miste. Og de vil aldri kunne se i andres øyne igjen, uten å huske at du var der først. Spenningen med alt det første vil ikke lenger være der når man går videre, fordi ingen ting er nytt, utenom at det er et annet menneske. Og det vil gå måneder og år og du vil kanskje aldri se dem igjen og det vil være deilig å la det som var være en illusjon i fortiden, men deler av deg til lengte og crave det som engang var ditt. Men de sier at tiden leger alle sår og jeg venter på å bli overbevist, mens jeg ligger her halv to på natta, med trøtte øyne fra tidligere tårer og litt for høy puls i redsel for at du har glemt meg. Den jeg var, den du elsket. Hvordan jeg luktet, latteren min, hvilken humor jeg hadde. Husker du hvilken milkshake jeg likte best eller hvilke filmer som får meg til å gråte? Synes du jeg er attraktiv fortsatt eller er hjertet ditt kapret på nytt? Jeg føler meg gal som fortsatt bærer knuste biter av deg åtte måneder etter vi så hverandre for siste gang. Jeg står imellom å blokkere deg ut av livet mitt og se mot en fremtid hvor du bare er en skygge eller å åpne hjertet mitt på vidt gap og fortelle deg alt, men jeg er litt for pride og vet at quickfix sjeldent vil løse noen ting. Alt jeg kan håpe er at det en dag går bra eller at det går over. Men jeg vet at hjertet ditt vil være døden av meg. Det vil aldri kunne banke sånn som før, uten at nervene skjærer seg på skjøre biter, som glass. For verden er full av vakre, snille, bra mennesker, men på godt oh vondt blir de aldri deg og du har gravd deg for dypt under huden min. Du forblir akkurat som tatoveringen min. 

 

Men jeg ønsker deg alt godt, og håper at du blir lykkelig og at du vil fortelle din fremtidige datter om meg når hun spør om din første kjærlighet og at du synger til henne sånn jeg sang til deg når du var søvnløs. At du vil se tilbake på meg som et lærerikt og fint kapittel, selv om vi gled fra hverandre. Jeg vil fortsette jakten på snille mørke øyne, laidback stil med sneakers og handy hender. En som kan se både Titanic og Fast & Furious, bli med meg å reise på eventyr og som kan fikse tv-en når jeg roter det til. Gjerne litt eksotisk, med sjarm og dialekt. Men det er på tide å legge hode på puta, håpe på at natta vil bringe noe annet enn mareritt og ett mål om at hjertet er helt når jeg våkner. Men du blir aldri helt forberedt på kjærlighet, eller den ødelagte versjonen. Aldri!

 

 

03.10.19 // Jeg pustet for deg og våknet for deg og hvert eneste hjerteslag elsket deg. Jeg savnet deg så mye at det gjorde vondt og jeg lengtet så sterkt at det rev meg i biter, men en dag våknet jeg, en helt vanlig onsdag, og plutselig lengtet jeg ikke lenger. Det gjorde ikke like vondt. En helt vanlig onsdag var du ikke lenger min verden og jeg var klar for å bygge min egen. Og siden da har jeg følt meg fri <3

 

Work Work Work

 

Heei vakre mennesker!

 

Høsten har sneket seg sakte men sikkert på meg og jeg kjenner at ting skjer inni meg.  Høsten har alltid vært litt spesiell.  Det er som en ny start, men på ett eller annet vis, så faller jeg alltid tilbake til gamle tider og hodet mitt henger igjen.  Det er vanskelig å gi slipp på noe som betydde alt.  Sommeren er en behagelig tid med ferie, stekende sol og et avslappet sinn.  Det er noe mørkere og mer mystisk med høsten og jeg tror faktisk jeg liker det litt.  Jeg liker spenningen med at noe nytt er på tur.  En helt ny vibe!  Og høstmote er digg.  Store gensere, nye kåper, myke skjerf.  Ny motivasjon til å rote i klesskapet og til å skape noe nytt.  Nye kolleksjoner i butikkene og jeg har forelsket meg og bodd i en nydelig, armygrønn kåpe fra H&M de siste ukene.  Jeg har blitt så sykt glad i fargen grønn.  Jeg tror det er fordi fargen er så trygg og jeg føler at jeg har landet litt og er mer på plass inni meg selv.  Og denne høsten har startet ufattelig bra også med en ny, fast jobb på DNA.  Jeg trives så sinnsykt godt, minst like godt som da jeg startet.  Livet mitt har omtrent kun bestått av work, work og work de siste seks ukene, men jeg liker jobben min og føler ikke at jeg kaster bort tiden min og det er sinnsykt viktig for meg, at tiden jeg bruker føles godt brukt og ikke meningsløs.  Det er ikke bare tid, det er livet mitt og det er viktig å huske i bunn og grunn.

 

 

Det blir som sagt ikke mye tid til overs om dagen, men jeg fikk meg en liten tur hjem på bygda siden jeg skulle til Tynset.  Du kan ta jenta fra bygda, men ikke bygda fra jenta.  Sjukt klisje, men det er jo faktisk sant.  Jeg trodde alltid da jeg var yngre at bylivet var mitt hjem og at det var der jeg hørte til, og jeg liker veldig godt at alt er så tilgjengelig og at man kan gli inn i mengden de dagene det føles trygt, men allikevel så vet jeg at det er bygda jeg vil slå meg til ro i.  Kanskje ikke akkurat den bygda jeg kommer ifra, men hvem vet.  I en fremtidig drøm så ser jeg for meg et koselig hus nede ved vannet på Vestlandet.  Altså, vestlandet er så vakkert og beroligende og dialekta er så sjarmerende. Så kanskje jeg lander der en dag.

 

Men en bygdetur var nok nødvendig da jeg med feber sto og tastet min egen telefonkode på lagerdøra.  Ett par dager hjemme slår aldri feil og veien til Tynset var lang, men fin.  Norsk natur er magisk.  Jeg var litt for optimistisk når det kom til elgen i Østerdalen.  Trodde jo ikke at den var så stor, så målet var å ta bilde mens jeg nøt utsikten fra ryggen til den, men det snudde fort når bilen nærmet seg og jeg innså at den faktisk var gigantisk, ikke bare stor.  Før jeg dro hjemmefra, så ble det pizza og kake, siden jeg skulle bli sweet 21.  Og sweet 21 ble jeg.  Fikk sjokolade og muffins på senga i lag med sang og jeg ble så rørt.  Og jeg fikk roser mens jeg sto på jobb.  Kvelden feiret jeg med noen få av mine aller nærmeste venner og jeg hadde det så koselig.  Jeg er så ufattelig heldig som har så bra folk rundt meg.  Man trenger kun ett par, veldig gode venner og jeg beundrer de for alt de er verdt.  Ellers så har de siste ukene gått til å selge sko, sene kvelder foran TV´n og bilder til Instagram med en av mine aller beste venner.  Hadde aldri klart meg uten han, aldri.  Det finnes få så godhjertede mennesker som alltid er der og gjør alt de kan for deg, uansett hva og jeg har ikke ord for hvor mye jeg setter pris på det.  Alle burde ha minst ett sånt menneske rundt seg og jeg er så takknemlig for at det mennesket er min beste venn.

 

Jeg har også skrevet en del musikk i det siste, kommer aldri til å legge det på hylla.  Håper at fremtiden bringer noe bra musikalsk, men det har vært deilig å kun fokusere på jobben akkurat nå og få det på stell først.  Jeg er også spent på hvor hjertet mitt lander den dagen det skal det.  Mye fortid henger igjen og det healer dag for dag.  Noen biter er lengre unna enn andre, men jeg har god tid.  Glemmer at jeg er så ung.  Det er ikke bare bare å være en gammel sjel i en ung kropp.  Alt til sin tid tenker jeg, men tiden mellom sorg og fred kan være lang.  Men alt i alt så er livet en skikkelig opptur om dagen og jeg lever lenge på alt det bra som skjer.  Ikke minst så er jeg helt sjukt takknemlig for hvor livet har ført meg, bare på noen måneder.  Fra å stå på bar bakke, til å lande på flere områder.  Håper de neste månedene kan overraske meg og glede meg på flere måter.  Jeg prøver å møte hver dag med åpne armer og ta imot alt som kommer på min vei.  Fremtiden er ukjent, men jeg gleder meg til den blir min venn.  Men først må vi ikke glemme å ta vare på tiden og livet som holder oss i hånda, akkurat nå <3

 

Nesten seks år

 

Nesten seks år…

 

15 år. Lukket et tre år gammelt kapittel med høy latter, de samme fargerike veggene og en blanding av både fjortishumor, Justin Bieber sterkest i mitt hjerte og en nærhet til hest, som gled fra meg, sakte. Jeg vil alltid elske hester, men jeg mistet prinsessa mi og tiden ble knapp. Tre år med en sterk passion for musikk og en drøm om å få til alt.  De store scenene, hitlistene, et evig publikum.  8 år gamle meg gråt seg ofte i seng fordi drømmene var større enn realiteten og det gjorde nok den femten år gamle meg også.  16 år.  Nye sider skulle skrives opp og ned med noter, intervaller og ulike kapitler med mennesker og kjærlighet.  Jeg hadde tre av mine beste år, som skulle stå for tur da jeg trippet inn første skoledag på videregående, uvisst om alle steg jeg skulle ta, all kjærlighet som skulle fylle mitt unge hjerte og alle feiltrinn som skulle henge seg på lasset.  Jeg var som svakest, men likevel sterkere enn noen gang.  Jeg holdt flere hender, jeg fant meg selv, og mistet meg selv igjen.  Jeg bygget hjem i andres pusterom og forlot steder jeg trodde jeg skulle være for evig.  Jeg mistet og jeg fikk.  Jeg lærte, ble vis, utviklet meg.  17 år.  Fikk hjertet mitt skikkelig knust for aller første gang, det hadde bare bristet før.  Jeg knuste mitt eget hjerte, men jeg angrer ikke på det, en evig gullrose med glede, berg-og dalbaner og sommerfugler skulle bringe meg videre på veien.  Men ikke da jeg var 17 år, det var for tidlig.  Jeg tok opp gitaren på en ny måte og lot den forme meg.  Lot den ta tak i indre biter av meg som jeg ikke engang visste at eksisterte.  Hver streng fylte et tomrom og healet biter jeg ikke visste var ødelagte.  Hver gang jeg spiller på de strengene så skjer det noe med meg.  Jeg lander litt på en måte.  18 år.  Jeg ble ett år eldre, gikk meg vill, snublet litt og trodde jeg fant hjem, men hjem kan være så mye rart.  Armer, et hus, et favn, et hjerte.  Hjem var bare et motel som skulle holde meg varm, til en sen kveld i januar skulle spenne bein på meg og åpne øynene for noe jeg aldri trodde jeg skulle se.  Ikke misforstå, jeg har alltid hatt et hjem.  Flere faktisk.  Men jeg snakker om noe langt utover der man tråkker inn etter en lang dag på jobb eller hvor mine nærmeste er.  

 

Når jeg minst ventet det, så ble jeg tatt av stormen av noe jeg aldri trodde skulle bli noe mer.  Men det ble mer.  Det ble ett av de fineste årene min sjel har følt på og min kropp har kjent på.  En stor opptur fylt med spenning og magi.  Jeg fikk reise, oppleve, kjenne, leve.  Jeg fikk oppfylt drømmer.  Jeg fikk være meg, mer enn før.  Jeg flyttet på folkehøyskole og fikk oppleve noe langt større enn jeg trodde.  Et sted som fylte meg med alt fra spenning, til redsel, til kjærlighet.  Og mange inntrykk.  Tross nedturer og sykdom, så vil Skjeberg alltid ha en plass i meg.  19 år.  Da alt startet å skli fra hverandre, eller, jeg vil heller si 19 år og ett halvt.  Kroppen tok en pause.  Mareritt og traumer tok stor plass i kroppen.  Det ble en stor lengsel etter både ett og to mennesker, noen av mine nærmeste.  Jobben gikk konkurs.  Det var noen fine øyeblikk også, men smerten tok for stor plass og jeg ble mørkeredd.  20 år.  Det føles som en evighet siden at jeg gråt meg i søvn fordi bursdag var skummelt.  Ikke menneskene, kakene, samholdet, men det å bli eldre.  Og jeg vil nok alltid være en litt gammel dame i en ung kropp.  Ikke fordi jeg er så gammeldags, er rynkete eller har ett eldret syn på livet, men fordi livserfaring bærer preg, på godt og vondt.  Det er noe vi alle har.  Men nok en gang, tjue år.  Jeg forlot tenårene og var på vei inn i ett nytt tiår.  Håpet på en opptur, og det kom mange.  Jeg fikk oppleve en skikkelig boost ved å bli 12 av 180 jenter i en semifinale i Miss Norway, helt til jeg trakk meg, fordi det var viktigere for meg å holde på jobben min og ikke ta opp en plass jeg ikke kunne holdt på.  Men opplevelsen og erfaringen, tilliten og komplimentet bærer jeg med meg og er takknemlig for.  Akkurat det samme som med flyvertinnejobben.  En erfaring rikere, og noen opplevelser sterkere.  Og jeg er heldig som blant annet har fått oppleve Svalbard fra bakkenivå.  Men jeg trenger søvn og rutiner, og jeg mistet meg selv.  Og jeg trenger å få være den jeg er.  Uten at neglene mine skal påpekes fordi de er feil nude, at håret må flettes fordi det er to centimeter for langt eller at strømpebuksa mi skal være gjennomsiktig.  Jeg savnet å få være den jeg var. 

 

Februar knuste hjertet mitt på nytt, så mye at jeg aldri trodde jeg kunne overleve, men jeg overlevde.  Men hvordan går man fra noe så stort og mektig, til å se frem og aldri kikke tilbake?  En bit av meg vil alltid være sporløst forsvunnet og hjertet kan briste og øynene kan gråte, og hodet kan rote det til.  Å se noen inn i øynene og få høre at de elsker deg, mens du sier det tilbake.  Det et noe man ikke opplever mange ganger i livet, og det er vell derfor sjela tar det ekstra hardt når man mister noe så sterkt som det. Men man blir sterkere hver dag, man begynner etter hvert å se rundt seg og man lengter etter noe.  Og man lengter etter noen.  Og noen ganger så finner man det og noen ganger så gjør man det ikke.  

 

 

Man har dager hvor man lurer på om alt noen sinne vil bli bra og dager hvor alt føles bra.  Og livet generelt bringer deg på mange ferder og får deg til å føle ting.  Men det verste kaoset er når alt egentlig er bra, men så føles ikke alt bra.  Hvor skal man stå da?  Sommeren ble innholdsrik og varm og jeg som tjue har blitt sterkt formet av veiene jeg har gått og hvilke stier jeg valgte å ta.  Og for bare noen uker siden så fant jeg min plass i en skobutikk og kreativiteten begynte å blomstre igjen.  Musikken jeg hørte på ga mer mening.  Antrekkene mine utdypet meg.  Jeg kunne ha håret ned og fargerike negler.  Og jeg begynte å skrive igjen.  Ikke bare noen bokstaver ned på et papir, med ting som kommer fra et dypt plan i hjertet.  Noe ærlig og nakent.  Noe friskt også.  Og her sitter jeg og mimrer tilbake på de seks siste årene, fordi det startet med at jeg ikke forsto hvor de ble av og hvordan de kunne storme forbi meg mens jeg sto på ett bein og prøvde å finne balansen.  Og med ny jobb og nye rutiner, så føler jeg at noe inni meg begynner å lande.  Jeg farget håret tilbake, til omtrent min orginale farge.  Jeg følte at jeg ikke trengte å være lyseblond for å bli likt, enda jeg aldri egentlig har brydd meg om hva andre tenker.  Men det ligger vell noe i det at alle gutter jeg har møtt har hatt store øyne for lyse blondiner og jeg vil jo være attraktiv. 

 

 Men jeg føler at den jeg skal være begynner å ta sterkere form enn noen sinne.  Etter å ha mistet meg selv mange ganger, så føles det som om en ny port med selvkjærlighet står for tur.  Jeg vil ikke være noen eller noe annet enn det jeg er nå.  Kanskje litt sterkere, kanskje litt visere, men det kommer med tiden.  Og med høsten så kommer nok en dag i september hvor jeg blir ett år eldre når klokken slår 14.22.  Og nå teller jeg ned dager.  Fjorten skal det visst være nå.  Fjorten dager til jeg blir eldre og har brukt opp nok ett år av mitt liv eller har fått enda ett tildelt, kommer vell ann på hvordan man ser det.  Og noen få setninger ble visst til nok et langt kapittel om nesten seks ulike år som jeg har glidd gjennom, tråkket opp, snublet i og fått skrubbsår på.  Men jeg ville ikke vært foruten noen ting, nesten.  2018 kunne jeg for det meste gitt bort, mistet eller glemt.  Men det var også gode tider, og de bærer jeg med meg.  Måtte det nye kapittelet som åpnes om fjorten dager bli bra, og kanskje bedre enn noen av de som har vært.  Men lykke til med å slå 2017.  Hvis ett år hadde vært en forelskelse, så hadde jeg falt hodestups <3